Jeg satt på kafé med en tidligere kollega og snakket om liv og arbeid litt om hverandre, slik vi gjerne gjør i samtaler med folk vi har kjent lenge. Proppfull av entusiasme over alt det spennende jeg var kommet over under manusarbeidet bablet jeg i vei om synapser som etablerer forbindelser når vi konsentrerer oss over tid, om leseren som blir en kreativ medskaper og hvordan det å lese også alltid innebærer å glemme.
«Men hva med deg, hvorfor leser du? Hva skriver du om hvorfor du leser» spurte han.
«Jeg?» Et nølende øyeblikk fra min side. «Hvorfor jeg leser?»
«Ja. Du må skrive om hvorfor du leser.»
«Det skal ikke handle så mye om meg, det er så mange andre …»
«Du må ha et svar.»
«Jeg har jo skrevet noe, litt om hva som driver meg, noen setninger. Min stemme er med.»
«Ja?»
«Men mitt svar er så enkelt, vet nesten ikke om jeg tør si det. Blir flaut å si det høyt.
Jeg husker at jeg brukte ordet forlegen, men ikke hvordan ordene falt. Jeg husker det fordi det er et av de ordene jeg liker godt. Jeg samler på ord, fine ord, gode ord, presise ord. Men det må ligge nå. Tilbake til samtalen.
«Ja, og …»
«Jeg er nysgjerrig, så nysgjerrig. Jeg har alltid vært nysgjerrig, vil alltid vite mer. Jeg må vite hva som skjer, hva hun tenker, hva han gjør, hvorfor det ble sånn, hvem morderen er, hva som er historien bak.»
«Du må lese Peter Englund i Min metode,» sa han.
Jeg gikk rett hjem og søkte på Deichman.no, allerede neste dag fikk jeg beskjed om at boken ventet på meg. Da hovedbiblioteket på Hammersborg stengte likte over nyttår, ble Majorstua mitt nærbibliotek. Og det går i praksis ut på ett om jeg sykler hit eller dit. Jeg syklet dit og hjem igjen:
«Når jeg i ettertid betrakter mine forskjellige verker, ser jeg at et fellestrekk er interessen for individet. En del av min metode kan derfor kanskje sammenfattes i frasen ‘søk mennesket!’. Jeg er av den typen som fantaserer om mennesker jeg ser på bussen eller toget. Og jeg har vanskelig for å forstå hvordan man ikke kan ville vite, ikke være nysgjerrig – på folk man møter, i rulletrappen eller på et gammelt fotografi.»
Peter Englund i Min metode. Om sakprosaskriving
Jeg leste Peter Englund og kjente meg igjen. Det er jo akkurat sånn det er. Sitter jeg bak to tenåringer på trikken er yttertøy, frisyre og tonefall nok for meg: Jeg har dem der, tror jeg. Så vidt, vil bare så gjerne vite mer. Den eldre damen med håndvesken i fanget og brodder over forfoten, ser hun ikke litt trist ut? Nyslått enke, fastslår jeg. Eller hva med han som snakker tilsynelatende ut i luften med bredt smil og lykke i øynene? Det må være den nye kjæresten som strømmer inn i øret gjennom hvite dutter. Historiker, forfatter, professor, fast sekretær i det svenske akademiet (som deler ut Nobelprisen i litteratur) inntil han trakk seg på grunn av #Metoo-rabalderet i den svenske komiteen i 2018 – han, selveste Peter Englund – er akkurat som meg: Han kan ikke la være å tenke på hvem de er og hva de gjør de menneskene som kommer i hans vei. Peter Englund er også nysgjerrig. Nysgjerrig, skråsikker og uvitende – alt på en gang: Han leser for å finne ut.
Opplevelser av skjebnefellesskap er verdifulle. Gjenkjennelsen gir bekreftelse på egen verdi. Jeg er på sporet, det stemmer, det er ikke bare meg … Noe av det beste og viktigste mitt liv med bøker har gitt meg er den sterke strømmen av øyeblikk der jeg kjenner meg igjen, aner enn meningsfelle, opplever bekreftelse. Jeg ville ikke vært den jeg er om det ikke var for alle de ørsmå detaljene, de store følelsene og summen av øvelser i livsmestring som jeg har lest meg til.
Et ord: Å fantasere