Alle som skriver trenger en førsteleser, altså den ene – det kan også være flere – som leser konsentrert, nysgjerrig og kritisk. Gode lesere driver skriverne videre. En del veldig gode eksemplarer av arten førstelesere bærer tittelen forlagsredaktør. Å få samarbeide med en av dem om et manuskript innebærer å bli gjort oppmerksom på alt som ikke holder, ikke er bra nok, som mangler og som må stokkes om på. Å få tilbakemeldinger fra en forlagsredaktør betyr rett og slett å utsette seg for mest mulig kritikk så tidlig som mulig, mens det fremdeles er mulig å skrive om, skrive til, stryke og stokke om slik at den som skriver ser nye muligheter og løsninger i et manuskript.
Gode førstelesinger betyr en haug av innvendinger og påpekning av ting som ikke funker. Den som har skrevet vet hvor mye arbeid som er nedlagt allerede og tror kanskje det bare gjenstår litt. Dette vet de begge, både redaktør og forfatter. Likevel inngår det alltid spenning i gjennomgang av og samtale om et manuskript: Forfatteren håper på ros, redaktøren skal få fram forbedring. Situasjonen inviterer til spente følelser og utprøving av posisjoner. Og fordi det er ekte alvor og fordi forlagsredaktører ofte er mye mer enn gode lesere, de behersker den edle kunsten å presentere ønsker og bestilling om forbedring som muligheter forfatteren ikke kan la passere. Gode redaktører omsetter kritikk til arbeidslyst.
Kommentarene fra en god førsteleser innebærer et utenfrablikk på teksten som gjør at den som skriver oppdager iøynefallende svakheter og håpløse brister, gjentagelser og slappe formuleringer. Innvendingene fremstår overraskende ofte så selvfølgelige at det ikke er til å tro, men noen andre må likevel oppdage og fortelle om dem først. Og da skal det ofte ikke så mye til for å ville gå hjem og arbeide videre.
Alt dette forutsatt at forlaget ønsket å arbeide videre med manuskriptet. Alternativet er at forlaget bestemmer seg for «takk, men nei takk». I visshet om at det er realiteten for de aller fleste manuskript som sendes inn til et forlag, er det å få komme i dialog med forlaget og ha en redaktør å forholde seg til den første seieren for ethvert manuskript.
Å ha skrevet fram to manuskripter til bok er ingen opplagt grunn til på skulle fortelle fra den møysommelige prosessen det er å få ord fra ingenting til å forsvare plassen mellom to permer. Det er veldig mange forfattere som kan veldig mye mer om det enn meg. Når jeg likevel åpner et gløtt, er det fordi det er å skrive bok og ha mange års erfaring som redaktør og forlagsdirektør bringer fram og forsterker forhold i relasjonen mellom en redaktør og en forfatter – og akkurat det kan jo jeg si noe om.
Selvsagt er det med bokskriving som med de andre store, alvorlige, viktige tingene i livet: Mange av oss mener å vite en hel del om hva det innebærer uten nødvendigvis å ha erfart det selv. Og utenforstående kan ofte ha mye rett: Det er mye jobb bak en bok, det er vanskelig, det blir ofte ikke som tenkt og gledene som dukker opp underveis veier opp for det meste. Jeg tillater meg å bekrefte og hake av, det stemmer alt sammen. Særlig det siste, ellers ville ikke så mange flinke folk ha holdt ut å skrive bøker.
Et ord: Forbløffet