I mange måneder har lesing til LESE-boka gått foran annen lesing. Tanken på å ikke ha vært gjennom en bok eller artikkel som fremstår opplagt, er ikke god. Selv om jeg vet at det potensielle kildetilfanget er enormt og at jeg kommer til kort uansett. Listen over det jeg burde, skulle og kunne lese vil aldri kunne innfris. Ergo har jeg konsentrert meg om de sporene som utløser størst nysgjerrighet. Å opparbeide ny kunnskap og lese seg inn på nye områder innebærer blant annet å fordype seg i referanser og litteraturlister og finne leseveien videre fra den ene teksten til den neste. Når artikler og bøker jeg allerede har lest dukker opp som kilder og eksempler i nye tekster, oppstår små blaff av bekreftelse, som om jeg allerede har full oversikt.
Når oppgaven lenge har styrt leselisten, er det litt ekstra fint å utvide perspektivet igjen. En av de bøkene som har ventet på meg en liten stund er Kreativitet av Hilde Østby. I vinter var jeg i et fødselsdagsselskap der hun dukket opp som overraskelse til jubilanten. Noe av det fine med å lese og skrive seg inn i et felt er gleden over å oppdage nye sammenhenger og kunnskap som setter mine funn i perspektiv. Da jeg hørte Hilde Østby fortelle om betydningen av å gjøre ingenting med referanse til hjerneforskning, oppfattet jeg umiddelbart en slags kobling.
Jeg hadde heller ikke lest så veldig langt i Østbys bok før jeg måtte reise meg fra godstolen for å hente en blyant, det er alltid et godt tegn. Teksten kalte på understrekninger og små notater. Ikke lenge etter måtte jeg igjen opp og hente noe, denne gangen notatboken som jeg nesten alltid har i nærheten. Østbys fortelling om hvordan ideer oppstår, gjerne fra en litt uklar dagdrømmetilstand, der det er fraværet av en konkret oppgave og gjøremål i øyeblikket som setter hjernen fri, satte fart i min egen idékvern. Trangen til å skrible ned egne tanker – om noe helt annet enn det jeg i øyeblikket leste, sånn er det jo gjerne med ideer – ble påtrengende. De innbilt glupe tankene har en lei tendens til å fordufte om de ikke nedtegnes umiddelbart.
Østby har snakket med mange kunstnere og forskere som forteller om skapende, undersøkende arbeid, og om den indre kritikeren som mesterlig torpeder all kreativitet om man ikke passer på. Østby slår et befriende slag for betydningen av å surre rundt og la tankene suse, i hvert fall en stund. Skal ideene realiseres, må det imidlertid konsentrasjon til. Østby refererer fra samtalen hun hadde med Ivo de Figueiredo, han fremhever betydningen av struktur i det skapende arbeidet, om det skal bli til noe: «Jeg tror at sånn er det å være et skrivende menneske: Du er alltid på leting etter en dramaturgi. Jeg lager hele tiden historier av ting jeg opplever, sparer på ordspill og gleder meg til å bruke dem.»
Hva som skjer når vi leser, er både Østby og jeg nysgjerrig på. Hun forteller om speilnevronene i hjernen som settes i sving når vi leser og forklarer med et eksempel. Når vi leser om en skikkelse som går gjennom en skog, kan vi oppleve det som å gå gjennom skogen selv fordi lesingen da aktiverer det senteret i hjernen som styrer bevegelsene. Hvorfor speilingen finner sted, har ikke forskerne funnet ut, ifølge Østby. Men de registrerer effekten.
En annen Hilde Østby har snakket med er professor Karin Kukkonen. Hun leder et tverrfaglig forskningsprosjekt som kombinerer psykologi og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Kukkonen er opptatt av litteraturens emosjonelle og erkjennelsesmessige avtrykk: «Når man leser, møter man seg selv og opplever hvordan man ville reagert på ting som aldri har skjedd. […] Det er en grunn til at romaner har overlevd inn i vår tid. Det er fordi de er komplekse og har mange forskjellige funksjoner. Det er en utveksling mellom leseren og teksten hvor noe skjer som man ikke kan forutse.»
Da jeg leste om samtalen med Karin Kukkonen, kom jeg på en artikkel jeg nylig leste av to psykologer, «Reading Literary Fiction Improves Theory of Mind» av David Comer Kidd og Emanuele Castaneo (Science 2013). Deres utgangspunkt er mangelen på kunnskap om hva som utvikler empati hos voksne mennesker, til tross for den grunnleggende betydningen det har å forstå andre mennesker. I deres forsøk ble en gruppe på 86 testpersoner satt til å lese utdrag av (prisbelønnede) skjønnlitterære tekster og sakprosatekster. Målet var å kartlegge hvorvidt lesing av skjønnlitteratur gir bedre grunnlag for å forstå andre mennesker. Etter å ha gjennomført fem forskjellige tester konkluderer de to forskerne med at skjønnlitteratur setter i gang psykologiske prosesser som er nødvendige for å forstå andre menneskers erfaringer. Litteraturen er full av komplekse karakterer, akkurat som menneskene vi omgir oss med ellers i livet. Gjennom litteraturen kan vi utforske andre uten å utsette oss for den risikoen som ekte liv gjerne medfører i form av «truende konsekvenser», konstaterer Kidd og Castaneo.
«Litteraturen gir sterke emosjonelle opplevelser som vi ikke ville hatt ellers. Det er noe som er veldig viktig med lesing, det er noe som står på spill, samtidig som noe står fast og skaper stabilitet», sier Kukkonen til Hilde Østby. Professoren bekrefter at lesere av skjønnlitteratur styrker evnen til å sette seg i andres sted, akkurat som Kidd og Castaneo konkluderer. Mange som har skrevet om litteratur og lesing opp gjennom historien har vært opptatt av at bøkene preger sine lesere. Artikkelen til Kidd og Castaneo gir vitenskapelig belegg for at dette faktisk skjer, og med Kukkonens fortelling til Hilde Østby kjenner jeg blaffet av bekreftelse: Jeg er på rett spor.
Et ord: Å kope