«To speak for myself, as a reader, the balance has been on the side of compassion. I have closed novels and stared at their back covers for a long moment and felt known in a way I cannot honestly say I have felt known by many real-life interactions with human beings, or even by myself.»
Zadie Smith setter ord på hvordan gjenkjennelse kan bergta oss som leser. Hun blir sittende å se på baksiden av den ferdigleste boken for å ta inn opplevelsen av å være sett. Sitatet er hentet fra en artikkel den britiske forfatteren hadde i The New York Review of Books i oktober 2019: «Fascinated to Presume: In Defense of Fiction».
Romaner ja, men også dikt og noveller byr på erfaringer og skaper rom for erkjennelse, og når den innsikten finner gjenklang med tidligere tanker og opplevelser oppstår øyeblikk å stoppe opp ved. Den plutselige fornemmelsen av forbløffelse eller flauhet, glede eller gremmelse gir en bekreftelse: Det er ikke bare meg. Og på et eller annet vis, fra det vagt diffuse til den konkrete manifestasjonen, er det som om jeg, leseren, er observert av forfatteren, i teksten. Akkurat det er ganske fint, synes jeg. Og når jeg leser Zadie Smiths beskrivelse av hva romanlesing kan gjøre med henne, opplever jeg meg «sett» av henne. Litteraturlesing kan altså lede til en hel kjede av usynlige, sågar ustyrlige, relasjoner mellom mennesker.
Vi er mange som har kjent på følelsen av å forlate en venn eller flere idet en bok nærmer seg slutten. Forsøk på å lese sakte og «spare» sider for å tøye tiden med folk vi er blitt engasjert i, berørt av og glade i er gjenkjennelig. Romaner byr på vennskap, og menneskene som blir våre venner fester seg vel så tydelig som mange andre vi tilbringer kortere eller lengre tid med. Det kan høres nådeløst ut, og jeg konstaterer at det er sant. Mange leseopplevelser betyr mer enn hendelser vi har tatt del i. Lesesituasjonen gir en eksklusiv tilgang, idet jeg leser er det bare jeg som opplever og jeg får direkte tilgang til mye det aldri ellers settes ord på.
Martha C. Nussbaum er en av dem som har skrevet klokt om litteratur og lesing, og hun interesserer seg hvordan litteraturen preger oss som leser. Om venner vi finner i bøkene skriver hun: «Spørsmålet som oppstår, er hva dette vennskapet gjøre med mitt eget sinn? Hva ber den nye vennen meg om å legge merke til, hige etter, bry meg om? Hvordan ber han eller hun meg om å betrakte mine medmennesker?» Nussbaum understreker den sterke forbindelsen mellom litteraturen og samfunnet, mellom leser og omverdenen. Som tenker og filosof har hun særlig interessert seg for etikk og moralfilosofi, for samspillet mellom litteratur og empati, litteratur og demokrati.
Lesing gjøres under alle mulige forutsetninger, mer eller mindre bevisst. Formålsløs boksluking kan være vel så givende som målrettet lesing, bøker for pur forlystelse og nyttig fordypning befinner seg gjerne side om side – i hvert fall hos meg. Sånn må det være, sånn vil jeg ha det. Nussbaums påminnelse om at bøkene vi leser utvider perspektiver og gir oss et annet ståsted å sanke erfaringer fra er en bonus som gjelder uansett. Så lenge vi leser.
Et ord: Å hige