«Alle bibliotek er for noen,» sa Lars Saabye Christensen under åpningen av Deichman Bjørvika. «Det var her stemmen min starta,» fortsatte Christensen og ga ordet videre til Camara Lundestad Joof.
Jeg har vært inne i det nye biblioteket en gang, for noen uker siden og har siden gledet meg til å komme tilbake. Bøkene danner solid ryggrad i en kjerne av bokhyller som strekker seg i høyden. Rulletrappen smyger seg mellom etasjene der det er rom, lys, luft og god atmosfære til bøker og mennesker. For det er jo det det handler om: Bøker og mennesker. Det var dem de snakket om, Saabye Christensen og Lundestad Joof.
I essayet «How should one read a book?» fra 1925 forteller Virginia Woolf om uroen som kan oppstå idet vi entrer et rom fullt av bøker: «How am I to read these books? What is the right way to set about it? There are so many and so various.» Fornemmelsen er gjenkjennelig, en slags tvilende grådighet: Hvordan rekke over alt dette? Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg velge? Men fra min svevende rulletrapptur oppover etasjene i Bjørvika flere uker før torsdagens formelle åpning husker jeg først og fremst følelsen av ro og leselyst. Omgivelsene ga meg lyst til å bli lenger, bli lenge, sette meg ned, plukke én bok, flere bøker, boltre meg der, helt stille for meg selv. I flyten fra den ene etasjen til den neste passerte bøkene i gripeavstand, slik jeg husker det. Det var som om de som sto nærmest trappene, på hyller av perforert metall, var like lette i svevet som jeg var i det rullende trappesteget. I hvert fall fløt jeg forbi flere bøker der jeg måtte stagge griperefleksen, kjente en sånn plutselig lyst til å ta i boken, holde den, lese den. Men lånekortet ville ikke funket den dagen. Det var for tidlig.
Det at leselysten meldte seg så akutt i flyten oppover i det splitter nye bokhuset ga meg en umiddelbar følelse av at dette huset funker. Jeg vet at jeg kommer tilbake. «My appetite is so fitful and so capricious. What am I to do to get the utmost possible pleasure out of them? What am I to do to get the utmost possible pleasure out of them? And is it pleasure, or profit, or what is it that I should seek?» fortsetter Woolf. Bibliotek – og kanskje særlige store folkebibliotek – har den fordelen at de inneholder alle slags bøker. Det er faktisk mulig å velge litt av alt, om enn ikke samtidig. Bøker konsumeres nå engang best langs en tidslinje. Bøkene må få lov til å strekke seg litt ut i tid. Og vi leser strengt tatt aldri to tekster på en gang. Selv de gangene vi lynraskt flytter blikket fra oppslag til oppslag på en nettside, er det i praksis en-av- gangen-prinsippet som gjelder underveis, mens vi faktisk leser.
Det har vært skrevet mye, godt og vakkert om bibliotek gjennom historien. En av dem som skriver fram bibliotekets vesen er Alberto Manguel. Ti år etter at han utga En historie om lesning i 1996 kom Biblioteket om natten. Også han fanger den forsiktige frykten som kan melde seg i møtet med store boksamlinger: «Som all annen kjærlighet må også kjærligheten til biblioteket læres. Ingen som går inn for første gang i et rom fylt av bøker, vet å te seg, hva som ventes, hva som loves, hva som er tillat og ikke. Man kan bli vettskremt – av trengselen og størrelsen, av stillheten, av den hånlige påminnelsen om alt man ikke vet, av det strenge overoppsynet – og litt av denne overveldende følelsen kan henge igjen, også etter at man har lært seg ritualer og sedvaner, fått kartlagt terrenget og fastslått at de innfødte er vennligsinnede.»
Ideen om folkebibliotek kan føres tilbake til Petrarca (1304–1374) ifølge Manuguel. Den italienske dikteren skal ha fremmet forslag om at staten skulle sørge for at kunnskap og fortellinger ble tilgjengelige for alle borgere. Det løper noen fine linjer gjennom historien når tanken om det store biblioteket var løftet fram allerede hundre år før Gutenberg fant opp de løse typene og fikk trykt 180 bibler og hele fire hundre år før opplysningstiden ryddet veien for den store kunnskapsrevolusjonen i Europa.
I Budbringerens overtak fra 1987 omtaler Trond Berg Eriksen biblioteket som «et bilde på den felles bevissthet». Etter Gutenbergs oppfinnelse på det lille trykkeriet i Mainz på 1450-tallet vokste det fram en ny form for kollektiv hukommelse, og biblioteket ble den fysiske rammen om all kunnskap og kollektiv erinding. Det var de trykte bøkene som bar kunnskapen fram og gjorde kunnskapsdelingen i stor skala mulig, og bøkene bodde i bibliotekene. Det var her tankene fant næring og «frihet til å tenke annerledes», som Berg Eriksen skriver.
«Biblioteket kan både forme og forandre liv,» sa Kronprins Håkon idet han foretok den formelle åpningen av Deichman Bjørvika. Og det er nettopp friheten til å finne bøker vi aldri har visst om, friheten til å lese det vi vil, friheten til å lære mer, til å lære noe helt nytt – og friheten til å tenke annerledes – som gjør biblioteket til et så viktig sted. I siget oppover langs bøkene i Bjørvika var det fornemmelsen av at her får bøkene og menneskene det godt sammen som meldte seg så tydelig.
Et ord: Svevet