Å komme fra bøkene

En god ting ved å være i gang med et bokprosjekt er at spørsmål om hva jeg holder på med kan utløse fortellinger som hører med i bokens univers. For noen uker siden opplevde jeg akkurat det. Da jeg fortalte om arbeidet med å skrive bok om å lese, fikk jeg en talende fortelling i retur (med tillatelse til å dele den med flere).

Mannen som nærmet seg pensjonsalder hadde lenge utsatt å rydde garasjen for bøkene som hadde hatt midlertidig tilhold der en god stund. Han hadde ryddet bo etter sine foreldre flere år tilbake, men klarte ikke å kvitte seg med bøkene han ikke hadde plass til. Nå måtte det skje. Utstyrt med bærehjelp og tilhenger gikk turen til gjenbruksstasjonen der han tilfeldigvis møtte en bekjent fra småbyen der han vokste opp. Og det var da han sto der ved bøkene han vegret seg for å skille seg fra at han hørte seg selv si «Det er derfra jeg kommer. Jeg er ikke fra byen vår, jeg er fra disse bøkene.» Foreldrene hadde vært innflyttere, han hadde aldri kjent sterk tilhørighet til stedet. Men han hadde alltid vært en leser. Hvor viktig bøkene var og hadde vært ble tindrende klart da han hørte seg selv idet han skulle ta avskjed med dem: «Jeg er fra disse bøkene».

Jeg kommer til å tenke på historien etter å ha hørt foredrag om kystkultur og nasjonal identitet. Gjennom historien har kystfolket hentet kunnskap og impulser utenfra og har bygget mye identitet på forbindelser og kontakt med omverdenen. Etterpå, utenfor det lille museet på Gjeving, mellom Risør og Tvedestrand, utbryter en av tilhørerne: «For et sammentreff. Jeg leste ut Jan Kjærstads roman Slekters gang nå i formiddag, og den handler jo om det samme.» Kjærstad-leseren påpeker det tydelige sammenfallet mellom identitet bygget på impulser fra ferdene over havet og Kjærstad-romanens personer som er så markante bærere av en mangfoldig, bereist, oppdagelsessøkende og kvinnesterk familiehistorie. Sammenligningen treffer meg. Det er lenge siden jeg har tenkt på Slekters gang. Jeg forsvant inn i romanen med flere generasjoner tydelige kvinner i historien da den kom ut. Når kan det ha vært? For tre-fire år siden? Google vet det, men jeg spør ikke henne nå. Poenget er ikke når boken var ny, men at den er aktuell uavhengig av når den kom ut. Kjærstad-leseren og jeg (takket være leseren) fikk nye forbindelser i hodet da spørsmålet om hvordan vi blir til de vi er kunne brytes både mot identitet tuftet på forbindelser over hav og Kjærstad-karakterenes brogede bakgrunn.

Bøkene lever på tvers av tiden, trumfer kronologi, presser seg fram med inntrykk og relevans, gjerne tilfeldig og uavhengig av dagsorden, men avhengig av hvem som leser når. Når boken først finnes, er leserøyeblikkene – lesertiden – viktigere enn forfatterens skapertid. Det er leseren som finner relevante paralleller og oppdager forbindelser mellom det som skjer inne i bøkene og utenfor. Det er leserens personlige erfaringer som gjør at noe står fram og blir tydelig. Det er leseren som oppdager at både kystkulturen og Kjærstad-romanen rommer fortellinger der menneskelivene får konsistens og tyngde i kraft av impulser utenfra.

Hvordan blir vi oss selv? Hvem er vi og hvor kommer vi fra? De store spørsmålene verken kan eller skal besvares en gang for alle. Men av og til trer fliker og biter av svar tydelig fram og blir fortellinger vi bærer med oss. Jeg har for eksempel noen meter med bøker som inngår i mine svar. (Skriver litt i det om boken som er underveis.) Mannen som innså at han kommer fra bøkene fremfor stedet der han vokste opp er ikke helt alene.

Et ord: Tilhørighet