Noe av det beste med å besøke bibliotek og snakke om LESE-boka er samtalene som oppstår i etterkant. Spørsmål og tilbakemeldinger etter foredrag blir tankevekkere. Som da jeg hadde snakket om å bygge leseforventninger – om å legge planer, justere planer og glede seg til bøker som skal leses fremover, som vi gjør med andre ting vi ser fram til, en reise, en utflukt, en sammenkomst eller altså litteratur – og fikk spørsmålet:
– Hvorfor er det sånn at bøkene vi leser på ferie blir de beste leseropplevelsene? Blir lesingen så sterkt farget av fri og feriestemning at vi synes bedre om bøkene? Et godt spørsmål, som jeg ikke har tenkt over tidligere og ikke har jeg noe forskning å lene meg på for å svare. Men svaret må jo være ja. For mange av oss blir stedet vi leste en bok en varig påminnelse om akkurat den boken. Turen til Sognefjorden eller Stockholm, til Alta eller Algarve rammer inn bøker vi tar med oss videre. Og da er det jammen ikke rart om en fin reise forsterker opplevelser underveis og gjør oss positivt stemt også som lesere. Er vi flere på ferie, som leser de samme bøkene og deler lesererfaringer, farger litteratursamtaler ferien – og antagelig er det også omvendt. Og så er det en ting til med ferier, de åpner gjerne for mer sammenhengende lesetid! Lengre leseøkter og færre avbrytelser skaper flyt. Samhengene i teksten blir tydeligere, vi holder fast i flere detaljer samtidig som vi leser videre og lar boken bredde seg ut i hodet. Interaksjonen mellom tekst og leser pløyer dypere, varer lenger og setter mer varige spor.
Det motsatte er også en del av lesehverdagen for de aller fleste. Vi tar en bok som er blitt liggende noen dager, finner bokmerket, men kommer ikke inn i teksten. Kanskje er det nødvendig å bla noen sider tilbake, finne igjen tråden. Da tar det gjerne litt tid å lese seg inn, å krype tilbake inn i språket, inn i karakterer og handling. Hodet trenger tid på å områ seg.
Dagen etter dukket det opp et nytt spørsmål: Hvor lang er en god leseøkt? Jeg ønsket umiddelbart at jeg hadde et presist svar. Men, nei. Ingen av bøkene og artiklene jeg har lest om lesing har angitt optimal lengde på en leseøkt. Ny runde med høyttenkning: En ledetråd er opplagt konsentrasjon, hvor lenge holder den av gangen? Hva vi leser spiller inn, det er stor forskjell på kompleksitet og språkføring i bøker. Noen ganger er det mye «å pakke ut» før hjernen får hode og hale på det som står i boka. Mange tekster trenger stor oppmerksomhet og mye langsom tid, med noen pauser innimellom. Mitt beste svar blir rundt en time.
Det er en grunn til at skoletimer, forelesninger, møter gjerne deles inn i bolker på mellom tre kvarter og en time. Deretter er det ofte nødvendig med et litt avbrekk, henting av kaffe- eller te, en liten benstrekk, før fortsettelsen. Men her er det ingen fasit. Dessuten er det lite som slår opplevelsen av å forsvinne inn i en bok og ikke komme ut igjen før mange timer senere, kanskje alt for sent til andre gjøremål, som å spise, sove, støvsuge …. Det får så være.
Noe av det vi vet om lesetid er at det betyr noe å lese ofte og at en halvtime hver dag er veldig mye bedre enn ingenting. Forfatterens tekst går i kompaniskap med våre tanker og vi bidrar aktivt for å skape mening av det vi leser. Den siste PISA-undersøkelsen (2018), som måler leseferdigheter for 15-åringer, dokumenterer stor forskjell i prestasjoner mellom de som ikke leser for fornøyelsens skyld i det hele tatt og de som leser inntil 30 minutter om dagen. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke har overføringsverdi for voksne som også skal samle kunnskap, erfaringer og fordype seg for å finne mening.
Etter et foredrag fikk jeg en nydelig fortelling av Jon Fosse-leseren som hadde holdt på å gi opp. Hun fikk ikke noe ut av de første sidene, men var sta og fortsatte. Og det var først etter mange flere sider at Fosses ganske monotone tekst grep tak, men da satt den også skikkelig. Jeg som ennå ikke har lest første del av Septologien, Det andre namnet, kjente draget av dyp smittsom begeistring.
Jeg tror jeg fikk ta del i Fosse-fortellingen fordi jeg like før hadde snakket om at det å lese faktisk er et arbeid, der vi innimellom må strekke oss, presse oss og gå ut av vår vei for å komme videre. Ofte er det de bøkene som yter så mye motstand at vi er på nippet til å gi opp som setter skarpeste spor. Summen av samtaler og tilbakemeldinger forsterker motivasjonen for å skrive – og snakke – om å lese. En tilhører fortalte at hun endelig skulle hjem for å lese med god samvittighet. Hun var så vant til å bli spurt om hun ikke snart skulle gjøre noe ordentlig istedenfor å sitte med nesa i en bok. Nå fikk jeg takk. Heretter skulle hun bare lese. Det er faktisk å gjøre noe. Å lese en bok er nok, seg selv nok.
Et ord: Forventninger