Mer sommerlesing. Vi har alle vårt: Jeg liker å besøke museale forfatterhjem. Enten det inngår i en lengre reise eller bare er en liten utflukt, byr de små eller ikke fullt så små museene som er bygget opp omkring en forfatters bosted på fliker av liv, litteratur og tidligere samtid. Et konkret mål kaster dessuten alltid glans over reisen. Jeg har besøkt Undsets Bjerkebæk og Bjørnsons Aulestad, August Strindberg i Stockholm og Karen Blixen i Rungstedlund utenfor København, Mark Twains i Connecticut og Julens Vernes i Amiens, og enda er det flere. Jeg har besøkt Selma Lagerlöfs Mårbäcka i Värmland, kommer tilbake til det.
Derfor merket jeg meg en dansk bok som dukket opp i en omtale i fjor høst: Værksteder. At skrive i lys og mørke av Jeppe Bangsgaard og Asger Mortensen. Og selv om de ikke hadde den inne i Universitetsgata, ble den straks bestilt og boken har dermed ligget og ventet hjemme i månedsvis, som om det måtte en reise til. Selvsagt. I 2021 foregår også forfatterhjemsreiser mellom to permer. Boken utløser nysgjerrighet og fornemmelse av nærvær, akkurat som de fysiske besøkene, men den er også noe helt annet og noe mer. Samtaler med høyst oppgående, levende samtidsforfattere handler om hvordan forfatterne arbeider mer enn hvor de arbeider. Per Petterson, Sofi Oksanen, Audur Ava Ólafsdóttir, Kjell Westö, Maja Maria Aidt, Lina Wolff, Helle Helle og Jón Kalman Stefánsson forteller om å strukturere bøker og arbeidsdager, om å finne form til liv og litteratur, om evig jakt på det som skapes for første gang. Selvsagt er det mer intensitet og liv i møter med samtidsforfattere enn i hus der gjenstander og overleverte fortellinger skal dokumentere skriveliv. De museale forfatterhjemmene er rester av rammer om arbeid. Samtalene med samtidsforfatterne har puls av noe som er på gang.
Kjell Westö penser inn på hukommelse, det han kaller vår «tids hukommelsestap». Han synes det er vanskelig å beskrive. «Man mærker det bare. Måske er det en banal forklaring, men det er vel sådan, at vi i vores travle liv ikke har tid til at huske. Men jeg har som arbejde at huske.» Romanen er et verktøy for hukommelsen, både for den som skriver og for den som leser. Westö argumenterer ikke bare for sitt eget virke, som forfatter. Han argumenterer for den klassiske, fortellende romanen som et avgjørende alternativ til avbrutte opplevelser og korte, forglemmelige tanker. Westös snakker seg rett inn i en kjerne: Hvorfor han skriver, vi leser – og gjerne kan fortsette med det. Samtalene om å skrive og forfatterhjemmene der det har vært skrevet har kanskje ikke flere fellesnevnere enn at de løfter fram forfatterskap og synliggjør arbeidet bak. Likefullt, det er en kobling der, noe blir løftet fram for å skape minner vi tar med oss videre. Det interesserer meg. Jeg kommer til å fortsette å lete opp forfatterhjem for flere utflukter.
Tilfeldighetene gjør at en annen bok som befant seg på min sommerleseliste er Selma Lagerlöfs Jerusalem der Ingemarsgården rammer inn romanen og predikant Hellum er den store beveger. Han forespeiler frelse og driver halve bygda mot det forjettede land. Der venter oppofrende oppgaver og forsoningsarbeid. Fortellingen er kompakt, stappet med handling der klasse og dont, familietilhørighet og tro er førende for alt som skjer. Men Lagerlöf løfter også fram båndene som gjør seg gjeldende, gjensidig avhengighet, mennesker som liker og bryr seg om hverandre, på tvers av rang og historie. Hun lar mennesker av alle lag tre fram og bli personer som fortjener oppmerksomhet. Lagerlöf får historien til å handle om de store, vanskelige valgene. Om å elske den man vil, fortjene den man får, skape næring det går an å leve av. Leseren kjemper med Ingemar, Gjertrud, Karin, Gabriel og alle de andre. Det handler om det lille bondesamfunnet og den store verden, om mennesker med betydning for hverandre og drift mot noe mer.
Under besøket på Marbäcka for noen år siden tronet plutselig forfatterens stemme ut av høyttaleren i det store arbeidsværelset, mektig og påtrengende nærværende. Under lesingen kjenner jeg igjen kraften i stemmen, omskapt til en haug av mennesker med hvert sitt personlige nærvær som får betydning, også 120 år etter at første del av romanen ble utgitt. Ingemarsgården kan ligne Mårbäcka, i hvert fall for lesere som har opplevd gården Selma Lagerlöf kjøpte tilbake for Nobelprispengene fra 1909. Handlingen i Jerusalem skal være lagt til Dalarna og ikke Värmland, Ingemarsgården er ikke Mårbäcka, men forfatteren kjente livet på en storgård før faren gikk konkurs og måtte selge.
Hvorfor akkurat Jerusalem befant seg i sommerlesebunken? Se det. Under årets litteraturfestival på Lillehammer hørte jeg Dag Solstads foredrag om Selma Lagerlöfs Gösta Berlings Saga. Jeg skvatt et stykke ut i foredraget, plutselig fremsto begeistret omtale av eventyrlig fortelling som sarkastisk nedvurdering. Solstad gjorde behørig poeng av at den svenske nobelprisvinneren var kvinne. Hun er av dem som virkelig kan underholde sine lesere, ifølge Solstad. Ja, da. Mange kvinnelige forfattere kan det, ifølge Solstad. Og med ett handlet foredraget ikke om Selma Lagerlöf, men om Knut Hamsun. For Hamsun, og en rekke andre mannlige forfattere, skriver litteratur av betydning – i motsetning til Lagerlöf & co. Siden jeg fikk med meg dette foredraget over nett hadde jeg tilgang på reprise. Jeg måtte høre en gang til. Jo, da. Jeg hadde hørt rett. Og så måtte jeg lese Selma Lagerlöf, dermed Jerusalem. Nå må jeg skaffe meg et eks av Gösta Berling.
Et ord: Nærvær