En av bøkene jeg har lest i sommer er Årene av Annie Ernaux, i Henninge Margrethe Solbergs norske oversettelse. I begynnelsen lurte jeg litt på når fortellingen skulle starte, trodde jeg befant meg i en slags prolog der forfatteren satte scene ved å ramme inn tiden der handlingen skulle finne sted. Øyeblikk av opplevelser flyter stille gjennom teksten. Fortelleren henter fram minner som er kapret for ettertiden i lett falmede fotografier: Unge venner på rekke iført klær som var moderne før. Kinobesøk, musikken, foreldrenes hverdagsliv. Jeg leste, kjente varmen av en stemning og undret meg over at det (tilsynelatende) skjedde så lite.
Et sted godt inne i boken, jeg leste på en Kindle så det er litt vanskelig å fastslå sideantall, men la meg anta at jeg hadde lest en fjerdedel, innså jeg at dette er boken. Fortellerjeget som ser seg selv utenfra og skriver «hun» nedfeller i Årene sin historie gjennom anekdotiske minner og observasjoner. Tilbakeblikkene bærer stemmen fra nåtiden, ser historien gjennom sine erfaringer. Jo mer jeg leste, desto sterkere ble kraften av det levde livet. Ernaux pakker fortiden inn i kompakte avsnitt, trer dem på tidens strå som modne markjordbær.
Innimellom stoppet lesingen fordi jeg måtte gjøre noe annet, kanskje også lese noe annet. Årene er en av de bøkene det ikke gjør noe å legge bort fordi det er så lett å komme tilbake. Teksten tar det med ro, den skal ikke noe annet sted. Den blir om jeg løper. Og jeg kommer uansett tilbake. Ernauxs prosa egger leselysten med vedvarende knapphet. Som om parolen påbød færrest mulig ord for å puste liv i hvorfor alt ble som det ble. Det store i det lille.
Årene legger lag til lag i én livshistorie og gjør seg gjenkjennelig og relevant med stadig større tyngde. Mot slutten kommenterer fortelleren også skrivearbeidet:
«Bokens form kan altså bare tre frem hvis hun fordyper seg i bildene som er lagret i erindringen hennes, for derigjennom å kunne gi en utførlig skildring av det som spesifikt kjennetegner epoken eller året bildene med større eller mindre grad av sikkerhet tilhører. […] Hun skal bruke verdens avleiringer i henne og hennes samtidige til å gjenskape en felles tid, den som har glidd igjennom alle årene fra gamle dager og frem til i dag. Ved å finne tilbake til erindringen om den kollektive erindringen i en individuell erindring skal hun gjengi den opplevde dimensjonen ved historien.»
Etter hvert som historien nærmer seg fortellerens nåtid stiger intensiteten, i takt med en stadig sterkere følelse av at det jeg leser angår meg. Jo da, jeg kan gjenkjenne og forstå. Men det er ikke først og fremst fortellingene fra det bestemte livet som berører meg. Det er måten Ernaux gjenskaper historien på. Hun inviterer meg som leser inn i sitt minnearbeid og aktiverer dermed mitt. Ernaux gjør erindringene viktige. Det handler om å «bevare noe fra den tiden der vi aldri mer skal finnes».
Et ord: Å bevare