Jeg husker hvor jeg var da jeg fikk ideen om å skrive om å lese. Ideen var umiddelbart umåtelig fristende, stor og litt skummel. Den ble lagt til mellomlagring i bakhodet, og den slapp ikke taket. Det ble ganske snart opplagt: Selvsagt skal jeg skrive om å lese. Jeg er jo en leser, har alltid vært en leser og har arbeidet med bøker hele mitt voksne liv. Om noen skal skrive om å lese, må jeg kunne være en av dem.
Arbeidet med Lese. En liten bok om store opplevelser har vært og er en lesefest. Oppgaven er i seg selv uendelig, og jeg skjønte tidlig at her er det begrensningens kunst som gjelder. Fordi jeg selv er så glad i å lese og fordi jeg kjente på en økende uro over at boken syntes å miste posisjon, som om lesing er noe «man skulle ha gjort» bestemte jeg meg for at det måtte bli en bok som ikke er for stor. Den skulle være så lett å lese ut at det ble fristende å lese mer. Jeg ville selv lese mer for å forstå sammenhengen mellom lesing, konsentrasjon, skaperkraft og hukommelse. Jo mer jeg leste, desto sterkere ble fornemmelsen av å være i berøring med kunnskap og innsikt som det haster å dele med flere.
Jeg begynte arbeidet med å konsentrere meg om den lesingen vi gjør aller mest for vår egen del, ikke for å lære eller for å komme gjennom et pensum eller å ta en eksamen, men bare for å være. Og det er denne – tilsynelatende unyttige – lesingen jeg fortsatt heier mest på fordi den har så lett for å tape i kampen om oppmerksomhet der det står mellom hverdagens praktiske gjøremål, klikk på små og store skjermer og alt mulig vi tenker at vi skal og skulle ha gjort. Det å hengi seg til en bok med uklart formål er nemlig noe av det beste vi kan gjøre for å skjerpe konsentrasjonen over tid og holde hjernen i form. Det å lese bøker er fortsatt en enestående inngang til å forstå oss selv og andre, historien vi inngår i og verden vi lever i.
Det siste året har jeg lært mye om betydningen av å opprettholde den lange, ofte langsomme, konsentrerte lesingen. Fordi tilgangen på forstyrrelser er så stor og avbrytelsene lett blir mange, er det enda viktigere at vi innimellom skjermer noe lesetid – for å forsette å lese, å lære og å være. Å stimulere til leselyst og drive lesetrening er en oppgave som tas på stort alvor i skolen. Mange er opptatt av ungdom som leser lite og gutter som nesten ikke leser noen ting. Men hva med oss voksne? Også voksne lesere trenger oppmuntring, fakta og forbilder for å fortsette å lese, for å lese mer og for å inspirere både store og små til å lese videre.
Jeg synes fremdeles det er litt skummelt å skrive om å lese. Så mange har skrevet om litteratur og lesing før meg. Så mange forfattere skriver seg dypt inn i våre liv og blir der. Lista kan synes å ligge uoverkommelig høyt, med tilsvarende fallhøyde. Kildetilfanget til en bok om lesing er uendelig. Det gjenstår alltid mange uleste bøker. Jeg vet at jeg aldri noensinne kommer til å ha lest alt jeg kunne ønske. Det jeg har lest så langt får til enhver tid være godt nok.
LESE. En liten bok om store opplevelser utkommer på Aschehoug forlag i august. Her på KariS.no kommer jeg til å dele litt fra alt det som ikke kommer med i boken og skrive om ting som dukker opp underveis. Og siden jeg er så glad i ord, er planen å trekke fram et ord hver gang jeg legger ut ny tekst. Det blir et av de mange ordene jeg samler på, og det behøver slett ikke å ha noe med teksten over å gjøre.
Et ord: Lesestund