Publisert

Å forsvinne inn i den tykke boka og ikke ville ut igjen

Sensommer er fremdeles lesesommer selv om ferien er for minneboka. Jeg har delt mange timer med Joyce Carol Oates de siste ukene. Roman Night. Sleep. Death. Stars. er tykk (780 sider) og ja, jeg har lest andre bøker innimellom. En bok så stor at den er lite egnet for bagasje på tog, buss og forflytning som innebærer kun korte etapper av bæring. De siste dagene, i mellomfasen mellom ferie og jobb, der dagene har vært definert for arbeid, men også preget av den store fine feriefriheten, har Oates vært en av mine nærmeste.

Familien McClaren er blitt noen av dem jeg mener å kjenne, bedre enn mange andre. Pater familias – Whitey – dør plutselig. Politiets fremtreden er både en ramme om fortellingen og en handlingstråd i den. Hvordan reagerer og håndterer enken Jessalyn og fem voksne barn livet når Whitey brått er borte?

Perspektivet veksler, «alle» får en stemme i fortellingen som sirkler rundt Jessalyn. Og det er hun – enken og moren – som tar de mest radikale valgene, men det er flere i familien som gjør ting de aldri ville vært i nærheten av før Whiteys død. Whitey er fellesnevneren, det er han de forholder seg til, går i dialog med og anser seg som viktige for – i hvert fall nå, når han ikke er mer. Rase og sosial klasse er (nesten) umerkelig førende for denne amerikanske familien. McClarens forankring i hvit middelklasse er så solid at de fleste av dem knapt ser den selv. Oates stoler på leserne.

Det er som om ferien ikke gir slipp fordi jeg fremdeles befinner meg i familien McClarens hus i Old Farm Road. Hva gjør de nå, etter siste side? Oates gir selvfølgelig ingen svar. Tvert imot, romanen slutter med åpning for flere fortsettelser enn den startet med. Nå er det plutselig seks stk McClaren som har fått ferten av et liv etter Whitey. De er blitt noen andre enn de var.

Oates skriver tilsynelatende forsiktig prosa, som om hun bare risser noen skisser og deler ut stemmer. Hun fyker inn i hoder og gjengir tanker som kverner om små ting. Det gikk noen sider før fortellingen tok meg. Men idet rytmen satt var det som om takten ikke slapp. Oates tar vare på de små detaljene, viser livsmosaikk i bestanddeler som leserne setter sammen. Det er jo det vi alltid gjør. Men det er ikke alltid jeg fornemmer det så tydelig som når jeg leser Joyce Carol Oates. Tittelen? De fire ordene er hentet fra Walt Whitmans dikt «A Clear Midnight». Diktet dukker opp igjen langt inni romanen, det gir og tar en god tyngde.

Et ord: Tilsynelatende

Publisert

Steder og stemmer

Mer sommerlesing. Vi har alle vårt: Jeg liker å besøke museale forfatterhjem. Enten det inngår i en lengre reise eller bare er en liten utflukt, byr de små eller ikke fullt så små museene som er bygget opp omkring en forfatters bosted på fliker av liv, litteratur og tidligere samtid. Et konkret mål kaster dessuten alltid glans over reisen. Jeg har besøkt Undsets Bjerkebæk og Bjørnsons Aulestad, August Strindberg i Stockholm og Karen Blixen i Rungstedlund utenfor København, Mark Twains i Connecticut og Julens Vernes i Amiens, og enda er det flere. Jeg har besøkt Selma Lagerlöfs Mårbäcka i Värmland, kommer tilbake til det.

Derfor merket jeg meg en dansk bok som dukket opp i en omtale i fjor høst: Værksteder. At skrive i lys og mørke av Jeppe Bangsgaard og Asger Mortensen. Og selv om de ikke hadde den inne i Universitetsgata, ble den straks bestilt og boken har dermed ligget og ventet hjemme i månedsvis, som om det måtte en reise til. Selvsagt. I 2021 foregår også forfatterhjemsreiser mellom to permer. Boken utløser nysgjerrighet og fornemmelse av nærvær, akkurat som de fysiske besøkene, men den er også noe helt annet og noe mer. Samtaler med høyst oppgående, levende samtidsforfattere handler om hvordan forfatterne arbeider mer enn hvor de arbeider. Per Petterson, Sofi Oksanen, Audur Ava Ólafsdóttir, Kjell Westö, Maja Maria Aidt, Lina Wolff, Helle Helle og Jón Kalman Stefánsson forteller om å strukturere bøker og arbeidsdager, om å finne form til liv og litteratur, om evig jakt på det som skapes for første gang. Selvsagt er det mer intensitet og liv i møter med samtidsforfattere enn i hus der gjenstander og overleverte fortellinger skal dokumentere skriveliv. De museale forfatterhjemmene er rester av rammer om arbeid. Samtalene med samtidsforfatterne har puls av noe som er på gang.

Kjell Westö penser inn på hukommelse, det han kaller vår «tids hukommelsestap». Han synes det er vanskelig å beskrive. «Man mærker det bare. Måske er det en banal forklaring, men det er vel sådan, at vi i vores travle liv ikke har tid til at huske. Men jeg har som arbejde at huske.» Romanen er et verktøy for hukommelsen, både for den som skriver og for den som leser. Westö argumenterer ikke bare for sitt eget virke, som forfatter. Han argumenterer for den klassiske, fortellende romanen som et avgjørende alternativ til avbrutte opplevelser og korte, forglemmelige tanker. Westös snakker seg rett inn i en kjerne: Hvorfor han skriver, vi leser – og gjerne kan fortsette med det. Samtalene om å skrive og forfatterhjemmene der det har vært skrevet har kanskje ikke flere fellesnevnere enn at de løfter fram forfatterskap og synliggjør arbeidet bak. Likefullt, det er en kobling der, noe blir løftet fram for å skape minner vi tar med oss videre. Det interesserer meg. Jeg kommer til å fortsette å lete opp forfatterhjem for flere utflukter.

Tilfeldighetene gjør at en annen bok som befant seg på min sommerleseliste er Selma Lagerlöfs Jerusalem der Ingemarsgården rammer inn romanen og predikant Hellum er den store beveger. Han forespeiler frelse og driver halve bygda mot det forjettede land. Der venter oppofrende oppgaver og forsoningsarbeid. Fortellingen er kompakt, stappet med handling der klasse og dont, familietilhørighet og tro er førende for alt som skjer. Men Lagerlöf løfter også fram båndene som gjør seg gjeldende, gjensidig avhengighet, mennesker som liker og bryr seg om hverandre, på tvers av rang og historie. Hun lar mennesker av alle lag tre fram og bli personer som fortjener oppmerksomhet. Lagerlöf får historien til å handle om de store, vanskelige valgene. Om å elske den man vil, fortjene den man får, skape næring det går an å leve av. Leseren kjemper med Ingemar, Gjertrud, Karin, Gabriel og alle de andre. Det handler om det lille bondesamfunnet og den store verden, om mennesker med betydning for hverandre og drift mot noe mer. 

Under besøket på Marbäcka for noen år siden tronet plutselig forfatterens stemme ut av høyttaleren i det store arbeidsværelset, mektig og påtrengende nærværende. Under lesingen kjenner jeg igjen kraften i stemmen, omskapt til en haug av mennesker med hvert sitt personlige nærvær som får betydning, også 120 år etter at første del av romanen ble utgitt. Ingemarsgården kan ligne Mårbäcka, i hvert fall for lesere som har opplevd gården Selma Lagerlöf kjøpte tilbake for Nobelprispengene fra 1909. Handlingen i Jerusalem skal være lagt til Dalarna og ikke Värmland, Ingemarsgården er ikke Mårbäcka, men forfatteren kjente livet på en storgård før faren gikk konkurs og måtte selge.

Hvorfor akkurat Jerusalem befant seg i sommerlesebunken? Se det. Under årets litteraturfestival på Lillehammer hørte jeg Dag Solstads foredrag om Selma Lagerlöfs Gösta Berlings Saga. Jeg skvatt et stykke ut i foredraget, plutselig fremsto begeistret omtale av eventyrlig fortelling som sarkastisk nedvurdering. Solstad gjorde behørig poeng av at den svenske nobelprisvinneren var kvinne. Hun er av dem som virkelig kan underholde sine lesere, ifølge Solstad. Ja, da. Mange kvinnelige forfattere kan det, ifølge Solstad. Og med ett handlet foredraget ikke om Selma Lagerlöf, men om Knut Hamsun. For Hamsun, og en rekke andre mannlige forfattere, skriver litteratur av betydning – i motsetning til Lagerlöf & co. Siden jeg fikk med meg dette foredraget over nett hadde jeg tilgang på reprise. Jeg måtte høre en gang til. Jo, da. Jeg hadde hørt rett. Og så måtte jeg lese Selma Lagerlöf, dermed Jerusalem. Nå må jeg skaffe meg et eks av Gösta Berling.                                                                                                                         

Et ord: Nærvær

Publisert

Ferielesing

Å forsvinne inn i fremmede verdener og bli der lenger enn litt. Her stiller sommerferien i særklasse. Flere uker til til disposisjon for fordypning og (tilsynelatende) slaraffenliv. Men midlertidig utmelding med bok er førsteklasses ferieAKTIVITET.  Om kroppen slanger seg på et svaberg, i en hengekøye eller godstol som om den gjør ingenting, jobber hodet med å sortere informasjon, kombinere hendelser, personer, detaljer og tolkninger. Å lese innebærer fortløpende opptak av ny informasjon i skolten, hjernen kalibrerer og prosesserer for å få fram sammenheng og skape historier. Leseren gjør alltid en jobb for å hente mening ut av en tekst. (Hvordan skulle det ellers oppstå stor betydning av små svarte tegn?) Ikke mye slarafferi her, nei. Men definitivt ferie.

Selv har jeg akkurat avsluttet Ali Smiths årstidskvartett: «Autumn», «Winter», «Spring», «Summer». Jeg konstaterer at sommeren 2021 har fått et vektig spor, en opplevelse som fortsetter å virke. Ali Smith skriver de store samtidstemaene inn i fortellinger der hverdagslivet får en dytt i uforutsett retning. Fraværet av det selvfølgelige sløret gjør at både vi som leser og de vi leser om konfronteres med nye fliker virkelighet. Smith får meg til å le (til og med det), språket danser og jeg får stadig nye liv i fleisen. Smiths karakterer forsvinner, dukker opp igjen, utløser nysgjerrighet og vikler seg inn, som om jeg inngår i deres relasjoner.  Brexit, flyktninger, Covid 19, jakt på medmenneskelighet, mening, omsorg. Ja, da, samtiden pulserer inne i romanene, realitetene rykker nærmere, (Neida, ikke påklistret). Ali Smiths årstidskvartett utløser en rekke spørsmål jeg ikke har svar på. Nye spørsmål, ny innsikt, personer å ta med seg. Om ikke det er en ferieAKTIVITET for versaler, vet ikke jeg. (Jeg leste på engelsk, trenger trening når jeg driver og skal skrive artikler på engelsk. Anbefaler gjerne Merete Alfsens oversettelse, vet den er god.)

Et ord: Fordypning

Publisert

Hvordan leser en forfatter?

Denne vinteren snakker jeg med viktige folk om lesing på Deichman Majorstuen. Det skulle ha vært møter med publikum på biblioteket, av grunnen vi kjenner så altfor godt blir møter til podkaster. Fordelen er at de kan lyttes til når og hvor som helst. Linn Ullmann er min gjest i samtalen «Hvordan leser en forfatter?» Forfatter Linn deler lesetips, forteller fra eget leseliv og belyser sammenhenger mellom lesing og skriving. Søk opp «Deichman Majorstuens podkast» og lytt!

Selv har jeg gått løs på fire bøker etter samtalen med Linn Ullmann: Astrid Lindgrens Aller kjæreste søster var for meg en ukjent Lindgren-bok, så den måtte jeg sporenstreks låne på biblioteket. Det var lenge siden jeg hadde lest en bildebok for barn helt alene. Det anbefaler jeg gjerne flere å gjøre. Plutselig tenkte jeg på hvordan jeg ville likt akkurat denne som liten, på hvordan det ville vært å lese den høyt for egne barn (som nå er voksne) samtidig som jeg satt der og leste i sofaen helt for meg selv.

Anne Carson er en forfatter jeg har hørt om mer enn lest av, men et enkelt søk skaffet meg raskt Glass, ironi og Gud fra hentehyllen på biblioteket. Carsons dikt er som fortellinger fra gjenkjennelig liv, i den underlige kombinasjonen av ytterst dramatisk og helt vanlig. Men Carson utdyper og utvider og inviterer til ubesværet dialog med andre verk, som Stormfulle høyder av Emily Brontë. Det er lenge siden jeg har tenkt på Catherine og Heathcliff som aldri fikk hverandre, men der var de gitt, i Carsons tekstvev, gjendiktet av Tone Hødnebø.

Linn nevnte også Geoff Dyer. Essaysamlingen «Det jeg ville si» foreligger på norsk. Også den dukket opp på Deichman.no, og fremdeles ligger den ulest på bordet ved siden av her. Nysgjerrigheten som ble utløst av Linns anbefaling holder stand, forsterket av baksidetekst og innholdsfortegnelse.

Det var tre titler, og det er enda en. I samtalen før opptak, nevnte Linn George Saunders A Swim in the Pond in the Rain. Etter noen tastetrykk var e-boken min. Ti noveller av fire russere (Tsjekhov, Turgenev, Tolstoj, Gogol) inkludert gjennomgang for og med Saunders skriveskolestudenter inkludert nærlesing og gjenlesing tilsier at det er lurt å stykke opp, lese i bolker. Så der er jeg, fremdeles godt under halvveis, fast bestemt på å lese videre, oppmerksom på detaljene Saunders trekker fram og dveler ved.

Jeg har lest bøkene til Linn Ullmann etter hvert som de kom ut, fra debutromanen i 1998 til den hittil siste i 2015. Selvsagt husker jeg ikke alt, ingen husker alt de leser og tiden bidrar godt til glemming. Jeg husker scener, stemninger, personer (men ikke hva de heter). Jeg kan huske hvor jeg var da jeg leste flere av bøkene (ikke alle), jeg husker mine egne opplevelser av å lese meg så tett inn i historier at jeg deltok i forløp der det – der og da – sto mye mer på spill enn i mitt eget liv. Jeg opparbeidet beredskap. Før samtalen med Linn fant jeg de seks romanene fram igjen: Før du sovner, Når jeg er hos deg, Nåde, Et velsignet barn, Det dyrebare, De urolige.

Å gå tilbake til tidligere leste bøker, lese igjen, bla og oppleve blir en blanding av å gjenfinne, få bekreftet og oppdage. Det skjer fortløpende i en kontinuerlig miks. Samtidig som jeg kan gremmes over alt jeg har glemt, trer vage minner tydelig fram. Og så er det jo et faktum at jeg ikke er den samme leseren nå som jeg var da. Å gjenlese gir meg en god følelse av tyngde. Jo da, jeg tror faktisk jeg skjønner litt mer nå. Språket skinner sterkere for meg, kraften nedlagt i arbeidet tåler åpenbart lagring. Opplevelser forsterkes av den konsentrerte gjennomgangen. Jeg finner en fellesnevner i den skjøre, váre – ofte rare – vekslingen mellom dypt alvor og nærmest surrealistiske hverdagsscener. Romanpersonene – fra Karin Blom i «Før du sovner» til datteren i «De urolige» – levendegjør liv og sammenhenger der det er det uventede, ikke planlagte og foruroligende som skaper nerve, fremdrift og fortelling. Det blir sanselig. Sårbarheten blir så tydelig. Min livsverden, min erfaringshorisont for å si det på fint, får nye lag av innsikt. Jeg får små fliker av forståelse for hva livet og litteraturen har lært meg siden jeg først leste de eksakt samme bøkene.

I podkastserien «Hvordan leser en …» snakker jeg med ulike personer om å lese. Jeg er opptatt av å løfte fram at vi leser, hvorfor vi leser og hva vi leser. «Hvordan leser en leder?» er en samtale med Johan H. Andresen. Samtalen med Oslo-ordfører Marianne Borgen blir snart tilgjengelig på en plattform du har tilgang til.

Et ord: Samtalen

Publisert

Bragd, bok og bonusmateriale

Å bli bedt om å gjøre noe har mange fordeler, utover det faktum at det alltid er hyggelig å bli spurt: Ofte innebærer en forespørsel en oppgave jeg ikke ville kommet på, om ikke andre hadde tenkt den ut for meg. Noe som igjen betyr forberedelser: Undersøke, notere, tenke ut vinklinger og spørsmål. Og forberedelser ender gjerne opp med bonusmateriale. Skrekken over å skulle ende med for lite fører til mer enn strengt tatt nødvendig. Sånn må det være.

For et par dager siden snakket jeg med historiker Mona Ringvej og ekspedisjonsfarer Amy Mir om Fridtjof Nansens bok På ski over Grønland i Oslos beste bokhus, Deichman Bjørvika. Jeg nølte ikke et øyeblikk, da jeg ble spurt. For meg er det en direkte sammenheng mellom interesse for skigåing, Eva Nansen og å skrive bok om å gå på ski. Det var nemlig Eva Nansens forsvar for kvinners rett til å gå på ski over en helside i datidens Verdens Gang i 1893 som fikk meg til å innse at lesing av gode begrunnelser for å gå på ski måtte bli bok. Og det var min interesse for Eva Sars, som ifølge hennes senere ektemann var «den bedste skiløberske i Norge», som gjorde meg mer nysgjerrig på Fridtjof Nansen. Ikke bare var han den store helten. Det er han som har etterlatt seg gjerninger, bøker og skrifter med betydning for ettertiden. Hadde det ikke vært for Fridtjofs bragder, ville ettertiden visst enda mindre enn vi gjør om skiløperen, sangerinnen, pianolærerinnen og altså fruen Eva Nansen, som døde plutselig og tidlig, bare 49 år gammel. Så da jeg ble spurt om å lede en samtale om På ski over Grønland, tenkte jeg på Eva og svarte ja.

Eva ble knapt nevnt med et ord på Deichman, der snakket vi jo om Grønlandsferden og boken og hva som gjør den relevant å lese 131 år etter at den kom ut. Men jeg tenkte på henne. Jeg visste jo at Fridtjof hadde møtt Eva opp-ned i en snøhaug i Frognerseter-traktene vinteren 1888. Han hadde sørget for å passe henne opp på Karl Johan like etter, foran Nationaltheatret, det var slik kondisjonerte på utkikk etter make gjorde det den gangen. Og Eva var én – riktignok én av flere – som han sendte hilsen til før han dro av gårde for å være førstemann til å krysse Grønlands innlandsis. Men det ble altså dem. De giftet seg 6. september 1889, mellom Grønlandsferd og bokutgivelse.

Boken utkom to år senere, i 1890. Og med den manifesteres historie på mange plan. På ski over Grønland er fortellingen om en historisk bragd. Fridtjof Nansen og hans lag på fire karer foresto den første dokumenterte krysningen av innlandsisen på Grønland. Ekspedisjonen ga Nansen posisjon og grunnlag for alt han senere skulle utrette. Norge ble satt på kartet som polarnasjon, grunnlaget ble lagt for senere polarforskning.

Boken inneholder et detaljert kapittel om skienes historie og ble et viktig bidrag til befestelsen av Norge som en skinasjon. Nansen, ski og Norge ble en kraftfull legering og kombinasjonen tjente som kraftfor på den norske selvstendighetstanken. Harald Dag Jølle refererer i første bind av sin Nansen-biografi Bjørnstjerne Bjørnsons hilsen fra Aulestad da Nansen & følge returnerte til Norge etter å ha overvintret i Godthåb: «Hvad der gæller om for os er at fri os inadtil for åndstvang og utadtil fra Sverige. Enhver dåd som Deres gir et veldig bidrag. Den styrker folkest æresfølelse og mot, og den vækker de fremmedes samfølelse.» Grønlandsferden og boken om den ble en kulturhistorisk milepæl.

Leseren vet nødvendigvis at forfatteren kom seg tilbake til sivilisasjonen, ellers ville det ikke vært noen bok. Men underveis, når vi leser, skjønner vi raskt at det ikke var selvsagt at de skulle komme levende over. Utenfor Grønlands vestkyst våknet de i et telt på et isflak i full oppløsning. Under den halsbrekkende seilasen idet de nærmet seg brekanten på andre siden, kjørte de slalom med sledene mellom bresprekkene. Under rekognosering kommer Nansen seg opp av en bresprekk ved hjelp av skistaven. At På ski over Grønland er en dramatisk historie fra virkeligheten, er et faktum. Det var ikke gitt at en naturvitenskapsmann med nylig avlagt doktorgrad om slimålen skulle beherske fortellergrep som utløser spenning og skaper store leseropplevelser, men det gjorde han, den godeste Fridtjof.

På ski over Grønland er en bokhistorisk sensasjon: Et praktverk med illustrasjoner av datidens største norske kunstnere, som Erik Werenskiold, med utbrettbare tabeller og kart i fire farger. En kostbar bok som solgte over 6000 eksemplarer allerede første år. Ifølge Ivar Havnevik som har skrevet bok om Aschehougs forfattere, fikk Nansen et engangshonorar på kr. 7000, tilsvarende tre og et halvt års lektorlønn. Utgivelsen var et stort forlagsløft i 1890, da de fleste norske forfattere av betydning ennå ble utgitt i Danmark. Siden 1928 er det stort sett en forkortet folkeutgave som har vært i omløp, inntil Kagge forlag i 2003 sørget for en ny komplett utgave.

Jeg spurte Mona Ringvej og Amy Mir om hva som gjorde størst inntrykk. Monas fremheving av Nansens konstante nysgjerrighet og gjennomgående søken etter kunnskap fikk fram en vesentlig side ved boken: Dette er en helteberetning der hovedpersonen faktisk holder ganske lav profil. Det er oppgaven, omgivelsene og prøvelsene underveis som driver fortellingen. Amy understreket betydningen av å kjenne utstyr og bekledning, teste, tilpasse og passe på akkurat det som skal og må med, men heller ikke mer. Hun kunne speile Nansen forberedelser med egen ekspedisjonserfaring, og selv med 130-års distanse fikk Nansens nitide beskrivelser fornyet betydning under Amys blikk. Hele samtalen ligger ut på nettsiden til Deichman Bjørvika inntil 17. februar: https://deichman.no/event/klassikeren%3A-%E2%80%98p%C3%A5-ski-over-gr%C3%B8nland%E2%80%99-av-fridtjof-nansen_ea26da69-5a14-4676-8673-b2b149f3557f

Et ord: Forberedelser

Publisert

Leseåret 2021!

Her om dagen måtte jeg gå av sykkelen for å ta et bilde i Oslo sentrum: Skiltet «LESING fortsatt INGEN RESTRIKSJONER» lyste mot meg utenfor Tronsmo bokhandel. Og det er jo helt riktig. Bøker og natur er to av de tingene det er fritt fram å oppsøke. Fint for meg som er mer enn gjennomsnittet glad i begge deler, men her – på KariS.no – er det bøker og lesing som gjelder.

Så dermed, det er bare å gå i gang, fortsette der du var eller begynne en ny! Om 2021 kan vi så langt konstatere at året åpner med gode muligheter for å fordype seg i bok. Å velge bok er ikke alltid like lett. Selv de beste, enkleste valgene kan bli vanskelige. Sånn er det både i livet og litteraturen. Jeg deler noen linjer fra fjorårets LESE-bok i visshet om at naget fra bokvalgets kval er gjenkjennelig for flere, enten vi leter etter bok til oss selv eller andre. Det er helt normalt å vingle. Da gjelder det å minne seg om hvilket privilegium det er å ha tilgang til bøker gjennom bibliotek, bokhandlere, egne og andres bokhyller, selv om utbudet kan utløse nølende tvil. Bare sørg for at tvilen kommer en bok til gode. Det er ekstra fint å fråtse i bøker når så mye annet er underlagt begrensninger.

Fra kapitlet «Likes»: Hva skal jeg lese? Hvilken bok? Hvordan skal jeg velge? Relevante spørsmål uten enkle, entydige svar. Det finnes så mange muligheter. Derfor kjenner jeg kribling hver gang jeg blir spurt om å anbefale andre hva de skal lese. – Du som har lest så mye, du som jobber med bøker, hva anbefaler du? Jeg vet hva jeg har likt, jeg synes den var skikkelig bra til tross for sånn og sånn, men hvordan kan jeg være trygg på at den passer for en annen? En god anbefaling inneholder gjerne en kombinasjon av egen opplevelse og en antagelse om mottageren.

Vi som har lest mye er også mestere i å spore opp detaljer som lugger eller kunstige konstruksjoner i teksten. Vi finner alltid noe å utsette på det vi har lest – også det vi har likt. I hvert fall når vi leter etter det. Registrering av innvendinger er nærmest en bekreftelse på å være i form for erfarne lesere. Å gjennomskue og lese kritisk er tross alt det mange års lesetrening har oppøvd. Det krever derfor alltid noen merknader å forsvare et valg av en bok, eller i alle fall en forklaring. Men innvendinger betyr ikke at en bok er dårlig eller uinteressant, tvert imot. En halvgod tekst kan være omsluttet av aktuelle problemstillinger, politisk analyse eller tematikk som utløser nysgjerrighet. Den halvgode boken kan inneholde språk som fanger leseren.

Den som har lest en bok, vet ikke alltid hvorfor den var god. Eller kanskje var den god selv om deler av den var dårlig? Ingen bok er perfekt. Hvordan skulle den kunne være perfekt når enhver bok også utgjør sin egen standard, er sin egen original? Det kan kjennes rart å anbefale en bok der svakheter og innvendinger er registrert, og det nytter ikke å la enhver anbefaling få følge av en haug med forbehold. Men samtidig er det kjedelig om den andre leseren henger seg opp i det samme og dermed kanskje tror at jeg ikke er en oppmerksom leser. Det blir som å «tape» en ikke utlyst konkurranse fordi noen bringer fram vurderinger jeg hadde, men ikke fremførte. Sånn kan vi ikke ha det. Alle detaljer er vel ikke verdt refleksjon. Og er det én ting vi skal vokte oss for, er det å være for strenge med oss selv. Det fine med bøker er jo at når de først er utkommet, byr de seg åpent fram for alle, vi har lov til å mene akkurat hva vi vil. Å si noe om en bok, smått eller stort, vurdering eller referat, er en god inngang til samtale. Ingen behøver å føle seg for lite belest eller uten innsikt i en fasit for å uttale seg om bøker. Vi leser med vårt eget utgangspunkt, som den vi er.

Derfor er det både fint og skummelt å bli bedt om leseråd. Spørsmålet inngir tillit, jeg blir spurt fordi jeg antas å vite. Og enda bedre, spørsmålet bærer bud om leselyst. Utfordringen er å huske de best likte fra siste uker, ferier, måneder, år, alltid … Her har den systematiske listeføreren et åpenbart fortrinn. Jeg er ikke blant dem. Det er uansett vanskelig å velge ut, velge bort, velge kanskje bare én. «Hva er din favorittbok?» For et vanskelig spørsmål. En ting er å anbefale en eller flere bøker på bakgrunn av en liste, et tema, hva jeg har lest i det siste, gjennom en bokhøst. Det går an, om enn med en viss kval. Men å fremheve én eneste, fra alle årene med lesing? Det finnes alltid et svar på spørsmålet om min favorittbok. Men det finnes aldri bare ett eneste svar på det spørsmålet.

To av de bøkene jeg har lest i julen er Kjell Westös Svik 1938 og Helga Flatlands Et liv forbi, og her hos meg er det ingen tvil: Jeg anbefaler begge! Westö beretning om hva som skjedde i Finland under oppløpet til andre verdenskrig, med borgerkrigen i 1918 som et dramatisk bakteppe, forener den lille og den store historien: Enkeltmennesker med nådeløs betydning for hverandre og politiske krefter som leder til krig. Helga Flatland skriver fram livsløp og hendelser med nerve og presisjon, så levende at leseren kjenner uro og bekymring, irritasjon og handlingsiver langt inn i egen ryggmarg. Beretningen om driftig datter og døende mor bærer så mye kompleksitet og trøblete nærhet som en god roman – og virkelige relasjoner – gjerne gjør.

Husk: Ingen restriksjoner! Det er bare å lese.

Et ord: Å fråtse

Publisert

Mer tant og fjas, takk!

Det er mange måter å klokke inn julen på. Sølvguttene stemmer i den høytidelige åpningen for det store NRK-fellesskapet hver julaften, ganske sikkert også i år. Juletull av Odd W. Surén er i praksis en vel så viktig tradisjon for noen av oss. Hvert år omtrent på denne tiden begynner det å murre: Har jeg fremdeles plass på den eksklusive listen av lesere som mottar besk julelektyre direkte i innboksen, mon tro? Ooo lykke: Ja. Der kom den gitt, kan jeg konstatere også i år.

Surén får meg alltid til å smile, le, om ikke høyt så godt, for meg selv. Og er det én ting jeg som leser gjerne skulle hatt mer av så er det litteratur med humor. Det kan være alt fra dyp indre humring til høyrøstet latter. Bøker som fjetrer med spenning, menneskelige dybde og kraftfull forening av komposisjon, språk og innhold får alltid betydning. Ja, da. Det finnes ikke én standard for bøker som utløser besettende lesing, i hvert fall ikke for meg. Jeg liker alt for mye forskjellig til å kunne skilte med smal smak. Likevel, litteraturen jeg ler av og med stiller i egen klasse. Den er dessverre ikke så stor. Men en av dem som skriver seg inn er Odd W. Surén. Alle bøkene jeg har lest av Surén har sterke innslag av typer det er lett å tenke på som skakke og rare, underfundige og samtidsfjerne, selvtilfredse og sneversynte. Men Suréns håpløse typer inngår jo alltid i et språklig univers, og det er gjerne i kombinasjonen av pussige personer og briljant lek med ord at Surén trekker hardt i mine smilebånd.

Juletull er forfatterens årlige bonusspor, også i år med et skarpt blikk for de komiske detaljene som har det med å vake like under alle overflater. Som forfatteren skriver i følgeteksten, uten et snev av ironi – selvsagt: «Nok en gang har jeg søkt fra Marianergropen til Mount Everest etter de siste korn av sannhet i en forløyet verden, jeg har vridd selve planetens kjerne i mine hender og krystet ut de siste dråper av visdom og klarhet, og foredlet dette råmaterialet til det høyhellige Juletull, som du her får, som din ledestjerne mot frelse og lykke.»

Det er nærmest dårlig gjort å vifte begeistrede ord over et verk som knapt er tilgjengelig. Men se, det lar seg løse. Verken forfatter eller tekst virker synderlig beskjedne på egne vegne hva Juletull angår. Tillatelse til å bringe utdrag er i hvert fall innhentet, så dermed har jeg den høytidelige glede av å presentere Stasjonsmester Per Rongen som slår an tonen med sin alternative utgave av årets helseråd:

Koronajul

En regelsamling ved stasjonsmester Per Rongen

Hendene skal vi vaske.

Munnen skal bindes med maske.

Avstand skal holdes til allmuen,

alle skal hilses med albuen,

og før vi kommer til marsipanen

må det leses fra koronakoranen

om tiltak på buss, i butikk og i villa.

Profeten Espen og Santa Camilla

har ropt det ut fra fjellene

rundt de øde turisthotellene:

Julen er så covid nittende!

Julen er så smertefullt smittende!

Aller mest smitter visstnok de smattende,

de skrekkelig skrikende, skrålende, skrattende.

Så husk å hoste og le i armkroken

og gråt diskré i lommeboken.

Ta vare på deg selv,

og fanden ta Tegnell!

Og Juletull tuller altså ikke med tradisjoner. Året vi snart legger bak oss, skal oppsummeres:

Noen nye livsformer observert i 2020

Ved Ruben H. Solbær

I virusåret 2020 har jeg ikke observert så veldig mange nye arter, og de fleste jeg har kommet over, har jeg funnet ved introspeksjonsmetoden. Det gjør naturligvis ikke funnene mindre reelle!

En av de mest tallrike nye artene er Hjemmekondor, en av de få store åtselfugler som bare lever innendørs. Munnbinne er en bjørn som bare forekommer som hunnkjønn. Artens overlevelse synes usikker. Antibukk har vært observert mange steder, men lite er kjent om dens natur. Det formodes at den ernærer seg av mikroorganismer. Risikogaupe er, som navnet sier, en utsatt art, og mindre av et rovdyr enn øvrige kattedyr, idet den, etter det vi har forstått, selv er et byttedyr for den fæle Pandeminken, en krysning mellom panda og mink, avlet fram posthumt fra det hinsidige av Jan Pande Rolfsen og Minken Fosheim. Bladtegnell er en irriterende parasitt som er særlig plagsom for den nye arten Smittehare, som på sin side kjennetegnes av uberegnelige hopp. Og det var det hele.

Et ord: Humør

Publisert

Fine friksjoner og kjedereaksjoner

Å lese er en kontinuerlig kilde til kjedereaksjoner. La meg nevne to eksempler fra de siste ukene.

Jeg har aldri vært så opptatt av den finske skjærgården som under lesing av Kjell Westös Tritonus. Den verdenskjente dirigenten Thomas Brander har bygget seg et noe overdimensjonert feriehus ved kysten, på et sted som skal ligge like langt fra Helsingfors som fra Gotland og Stockholm. Tettstedet Ravais befinner seg i romanen flere fergeturer unna fastlandet. Det litt større stedet Reto er kun én fergetur unna. Geografien er underordnet de store temaene i en roman der det er menneskene og deres forhold til musikken og til hverandre som driver handlingen. Dirigenten med hyttepalasset sliter med å erkjenne at karrierens høydepunkter ligger bak ham. Hans jevngamle nabo, fastboende Reidar Lindell, er skolepsykolog, primus motor i coverbandet Rainbow og tar ansvar i nærmiljøet.

Med en handling som kretser om to menn i midten av 50-årene skaper Westö en forunderlig fin fortelling som fanger leseren med vemod over det som er forbi og alle drømmer som det aldri skal bli noe av. Branders hybris og Lindells omsorg forenes i møtet mellom klassiske symfonier og dansbare coverlåter. Om fremtiden for Brander og Lindell ikke skinner av spenning og optimisme, bærer romanen om dem fram et omfattende register av mennesketyper, små og store konflikter, kulturkontraster og politiske motsetninger som trenger varme og klokskap. Og jaggu meg har ikke Westö nennsomt pakket nettopp slik visdom inn i lagene av sin fortelling. Det er godt gjort.

Kjedereaksjonene manifesterte seg underveis. Jeg likte meg så godt i Westös verden og ville få den plassert på kartet. Jeg begynte med et enkelt søk i Google Maps: «Ravais». Null treff. Prøvde med noen av de andre stedsnavnene. Nada. Ok. Han har valgt seg fiktive navn, tenkte jeg. Leste videre. Men så ble jeg enda mer nysgjerrig, hvor kan det være? Prøvde meg med nye søk, forstørret kartet med fingrene på telefonen for å studere geografien næmere og ble overveldet av alle øyene i Østersjøens østlige farvann. Søkte meg til Helsingfors, fulgte motorveien forbi Esbo til Åbo, studerte igjen øyer og kystlinje i sørvestlige del av Finland. Jeg aner fremdeles ikke akkurat hvor handlingen i Tritonus kanskje finner sted (om den nå har et konkret geografisk forelegg). Men jeg har fått veldig lyst til å reise til Finland.

Om geografien ikke lar seg oppspore, er musikkreferansene i Tritonus til gjengjeld veldig konkrete. Dirigentens klassiske repertoar og Rainbows låtsett kjemper fortløpende om leserens oppmerksomhet. Og for en flaks, idet jeg begynte å lese sendte en annen leser meg lenke til en Tritonus-spilleliste. Det vil si, det er ikke én Tritonus-spilleliste, men fire: «1) Pop, rock & soul, 2) Ballader & rötter mm 3) Klassisk, chamber & choir 4) Symphony & concerto» (Spilleliste Tritonus). Med ett var romanlesingen akkompagnert av Mahler og Sibelius, Mozart og Britten og enda noen flere. (Og selv jeg som liker å ha det stille når jeg leser, kjente løftet.)

Det andre eksemplet er hentet fra forskerhverdagen der kjedereaksjoner er å betrakte som en dyd av nødvendighet. Kildelister skal leses nøye i vitenskapelig arbeid. Det er meningen at jakten på annen relevant forskning, på teori som belyser og underbygger og leting etter gode eksempler skal drive lesingen videre. (Det begynner å demre for meg at det berømmelige målet alltid vil blinke der fremme, i et mer eller mindre oppnåelig fjerne.)

Dermed dumpet jeg over doktorgradsavhandlingen til Margrethe Sønneland der hovedkonklusjonen er at ungdomsskoleelever blir mer engasjerte og lærer mer av tekster som de i utgangspunktet synes er vanskelige å forstå.* I forsøk der elever leste tre forskjellige tekster for så å diskutere dem i grupper var det teksten de var mest usikre på som fikk flest spørsmål og skapte størst engasjement i samtalene etterpå. Sønneland oppsummerer med at «elevene tiltrekkes av forskjellige former for friksjon som forsinker utfoldelsen av motivet eller plottet i de tre litterære tekstene.»

Sønnelands funn har vært med meg siden jeg leste. Jeg har gjenfortalt for flere og fått interessante fortellinger i retur. En tidligere gymnaslærer fortalte meg om elevene som for flere tiår siden hadde lest både en Alistair MacLean-krim og Haiene av Jens Bjørneboe. Mens samtalen om MacLeans bok var raskt unnagjort, det var ikke så mye å si, ble diskusjonen om Haiene desto mer engasjert, interessant og langvarig. Et ferskere eksempel forteller om Montessori-læreren som insisterte på at det skulle leses hele bøker, ikke bare utdrag. Effekten var merkbar, ikke bare ble det gode samtaler om viktige temaer i skoletimene. Foreldre rapporterte om at også samtalene rundt middagsbordet fikk nytt innhold.

Sønneland omtaler selv sitt funn som enkelt, «men kanskje så enkelt at dets betydning lett kan overses». Hun har et godt poeng. Dessuten tror jeg hennes hovedfunn har stor overføringsverdi. Problemer i teksten virker produktivt på lesere i alle aldre. Det er tilsynelatende så enkelt og opplagt at tekster som krever noe av oss gjør at vi involverer oss mer, enten vi er ungdom eller voksne. Men vi er alt for dårlige til å løfte fram verdien av litteratur med innebygget motstand. Og det er nettopp den verdien Sønneland får fram i sin forskning.

Det vi ikke skjønner utløser en trang til å forstå. Vi kjenner igjen suget etter å forsere vanskeligheter for å komme videre. Også vi voksne bakser med litteratur som egger nysgjerrigheten uten å anrette ferdigtygde svar og løsninger. Det som først kan virke uklart og vanskelig får oss til å grunne, fundere og lete videre – i egne tanker og i samtaler med andre. Betydningen av å bryne seg på motstand kan ikke overvurderes. Ta egentesten: Hvilke bøker gir tankestoff som varer lenge? Bøker jeg måtte bla meg fram og tilbake i og kanskje også ble irritert av underveis har tydeligere avtrykk hos meg. Det er nok ikke bare jeg som har det sånn.

Et ord: Oppdagelser

*Margrethe Sønneland: «Teksten som problem: En studie av litterære samtaler i ungdomsskolen» (2019, Universitetet i Stavanger): https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/handle/11250/2630411

Intervju med Margrethe Sønneland i Forskning.no der hun forteller om sine forskningsfunn og erfaringer: https://forskning.no/boker-partner-pedagogikk/elever-blir-engasjerte-av-vanskelig-litteratur/1595536

Fra en 7. klasse ved Montessori-skolen: https://ugla.aschehoug.no/barn/morgendagens-lesere

Publisert

Forskningsfremsnakk

Nylig oppdaget jeg et opptak av samtalen mellom professor Anne Mangen og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad Tom Hetland fra Forskningsdagene i september. Når mye blir avlyst og en del forflyttes fra scene til skjerm, dukker det heldigvis opp begivenheter vi  ellers ville gått glipp av.

Anne Mangen er en stor kapasitet i det internasjonale miljøet for empirisk leseforskning. Det fremgår av hennes egne forskningsarbeider og, ikke minst, av referansene til hennes arbeider i artikler og bøker skrevet av andre. Mangen ledet også det store europeiske leseforskningsprosjektet «E-READ: Evolution of Reading in the Age of Digitisation» som ble avsluttet med Stavanger-deklarasjonen om lesingens fremtid i oktober 2018. Empirisk forskning er konsentrert om vitenskapelige metoder med observerbare og/eller målbare resultater, til forskjell fra kvalitative forskningsmetoder.

I samtalen med Hetland er Mangen opptatt av det å lese lange tekster, særlig romaner. «Lesing av romaner er uovertruffent når det gjelder å trene lesing.» Mangen trekker fram hvordan lesing oppøver oppmerksomhet og konsentrasjon, gir trening i å holde fokus og holde orden på komplekse sammenhenger. Romanlesing påvirker ordforråd og inviterer til dypere refleksjon. Mangen minner om at det er mye god helse i tanker som får være lenge i en tekst. Ingen trenger å lure på om dette går hjem hos meg.

Å gi hjernen fri fra det digitale oppdateringskjøret bidrar til mental opprustning. Konsentrert langlesing er helt nødvendig i arbeidet med en doktorgrad. Det er privilegert fordypning, også når romanlesing må vike for forskningsartiklene.

Å lese seg inn i et nytt fagfelt innebærer blant annet å få kunnskap om historisk utvikling. I mange tiår fra 1950-tallet og fremover har forskning på leseopplæring, på utvikling av leseferdigheter og leseforståelse hos barn og unge, elever og studenter, vært hovedtemaer for leseforskningen. Og godt er det, så viktig som opparbeidelse av grunnleggende og gode leseferdigheter er for all senere læring og livsmestring. Det er bare det at denne forskningen har hatt det med å konsentrere seg om lesing av forholdsvis korte tekster. Logisk nok, det skal være tekster barn og unge leser. Jo lengre tekster som skal leses og gi grunnlag for empirisk forskning, desto større blir også de praktiske utfordringene med å måle, observere og registrere over tid.

De senere årene har Mangen og hennes kollegaer arbeidet fram ny kunnskap om nettopp lesing av lengre tekster. I det hele tatt ser det ut til at eldre lesere og lengre tekster er i ferd med å få mer forskningsoppmerksomhet enn tidligere. Viktig, tenker jeg. For også fremtidens små lesere trenger å oppleve engasjerte store lesere. Vi trenger å vite mer om hva som skjer med voksne lesere og deres lesing av lengre tekster. Vi trenger å vite hva som skjer når digitaliseringen som åpner vidunderlige nye verdener, også byr på et vell av avbrytelser som gjør at konsentrasjonen til å lese sammenhengende over tid blir knappere. Og nettopp dette er problemstillinger jeg skal konsentrere meg om fremover. Det er mye forskning å fordype seg i, av Anne Mangen og andre.  Og snart setter jeg i gang med egne undersøkelser. Arbeid pågår. Fortsettelse følger.

Et ord: Fordypning

Publisert

En virkelighetsparentes

På Svartskog i Follo utenfor Oslo ligger gården som skal ha vært modell for Skog i Kristin Lavransdatter. Tidlig i Kransen fortelles det at far Lavrans vil ha henne med på sin årlige tur til Oslo, «hun skulle dog se den gården hvor hun var født, og som var hans fedrenehjem, om den skulle gå ut av deres eie.»* Lavrans har en plan om å bytte odelsgården Skog som befinner seg langt unna mot en nabogård i bygden.

Kristin reiser med til Hamar der hun for første gang opplever kloster og kjøpstad, videre til Oslo og besøk på Skog. Rapporten er måtelig: «Hun syntes heller ikke det var så vakkert på Skog som på Jørundgård, enda husene var finere – men hun var glad hun ikke skulle bo der. Gården lå på en bakke, og nedenfor var Botnfjorden, grå og sørgelig med svart skog; på den annen bredd og bak husene stod skogen med himmelen like ned på tretoppene. Der var ingen høye og bratte fjellsider, sånn som hjemme, til å løfte opp himmelen høyt over en og til å lune og avgrense synet så verden ble hverken for stor eller for liten.»*

Landskap og bygninger får plass og betydning hos Undset. Det ligger signaler om stemning og sinnelag i naturbeskrivelser. Handling rammes inn av konkrete scenebilder. Omgivelsene får og gir liv. Der Skog er plassert oppe på bakkekammen med svart skog like bak, ligger Jørundgård beskyttet av fjellene som definerer en overskuelig – og avgrenset – horisont for barnet Kristin.

Jeg kjente ikke til forbindelsen mellom Undset, Svartskog og Kristin før jeg nylig gikk over tunet på Søndre Oppegård og det ble pekt mot våningshuset, «modellen til Skog». Turen fortsatte over jordene, bikket åskammen med utsikt over Bunnefjorden og fulgte veien  forbi et stort hvitt sveitserhus, Bålerud. Og der, nettopp i det huset, bodde faktisk Sigrid Undset da hun skrev Jenny. I sin biografi over «dikterdronningen» gjengir Sigrun Slapgard et brev til venninnen Nini Roll Anker: «Det var en ‘svinebok’ hun slet med å skrive, ‘bare den vil arte seg vel så!’» Slapgard tilføyer at Undset skriver «fra sitt skriveeksil i et pensjonat i Svartskog. Der bodde hun i et heller ubekvemt takkammer og fikk polentagrøt med rød saus til middag hver dag.»**

Denne doble koblingen mellom Undset, hennes romaner og landskapet jeg beveger meg i, nøyaktig hundre år etter at første bind av det Nobelvinnende trebindsverket ble utgitt første gang, får betydning. Avdekking av en forbindelse mellom litteraturens åsteder og virkelighetens geografi utgjør en ekte oppdagelse, Terreng, landskap og kulturhistoriens etterlatenskaper utløser nysgjerrighet. Når stedene jeg besøker og har besøkt får litterært liv, er det som om både stedene og litteraturen blir virkeligere og viktigere.

Er man sånn godt over middels interessert i kart og terreng kan jakten på «levende modeller» som forelegg for beskrivelser av natur, bygninger, veier, fabrikker og annen menneskeskapt infrastruktur utgjøre et dypt engasjerende litterært sidespor. Etter å ha opplevd skinnende Svartskog-landskap (en solrik novemberdag) og blitt opplyst om historiske detaljer «ser» jeg Undset vandre over jordene, gjennom skogen til pensjonatet på Bålerud. Det er oppstått en ny forbindelse mellom Undsets roman, karakteren Kristin som hun skriver om og meg som leser fordi jeg har beveget meg i deres landskap, sett hus og høyreiste løvtrær i bølgende landskap ved Bunnefjorden. Tekst og terreng løper sammen. Rollen som deltagende leser får en ny dimensjon.

Stedet får det jeg vil kalle en virkeliggjørende effekt. Geografien blir en markør i sonen mellom fiksjonsverk og erfart virkelighet. Idet jeg blir oppmerksom på at det faktisk finnes en forbindelse mellom det jeg selv kan erfare og det forfatteren har skapt, legges et forsiktig faktalag til fiksjonen. Et faktalag fritt for utleverende fare og risiko for etisk overtramp.

Opplevelsen av gjenkjennelse og forsterkende iscenesettelse dukker stadig opp for meg, kanskje bare i glimt. Da jeg leste om temming av vannfall på Lars Myttings «Butangen», var det bildet av den bratte lia fra fjellet ned mot E6 gjennom Gudbrandsdalen som manifesterte seg på min indre skjerm. Eller ta Jon Fosses Asle som nøler seg fram langs Fisketorg og gater i Bjørgvin, ikke overraskende er det Bergen jeg ser for meg når jeg leser.

Om det er sant? Om jeg gjetter rett? Tja, se det. Kanskje forfatterne leker seg med meg. Selv kjente steder kan få fantasifulle utposinger. Opplevelsen av å kjenne seg igjen i litteraturens landskap er viktigere enn om det faktisk er det jeg gjør. Et streif av seier der og da, som å få rett svar uten å ha meldt seg til noe quiz-lag. I hvert fall for en som mener å ha bonushukommelse og -hjerte for landskapene hun beveger seg i. Hvorvidt det stemmer? Aner ikke. Holder godt med troen på tekst og terreng.

*Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Kransen. Aschehoug forlag, Oslo [1920] 2005, s. 28 og 45

**Sigrun Slapgard: Dikterdronningen.Sigrid Undset. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2007, s. 120.

Et ord: Åskam