Forfatter: KariS

Alle som skriver trenger en førsteleser, altså den ene – det kan også være flere – som leser konsentrert, nysgjerrig og kritisk. Gode lesere driver skriverne videre. En del veldig gode eksemplarer av arten førstelesere bærer tittelen forlagsredaktør. Å få samarbeide med en av dem om et manuskript innebærer å bli gjort oppmerksom på alt som ikke holder, ikke er bra nok, som mangler og som må stokkes om på. Å få tilbakemeldinger fra en forlagsredaktør betyr rett og slett å utsette seg for mest mulig kritikk så tidlig som mulig, mens det fremdeles er mulig å skrive om, skrive til, stryke og stokke om slik at den som skriver ser nye muligheter og løsninger i et manuskript.

Gode førstelesinger betyr en haug av innvendinger og påpekning av ting som ikke funker. Den som har skrevet vet hvor mye arbeid som er nedlagt allerede og tror kanskje det bare gjenstår litt. Dette vet de begge, både redaktør og forfatter. Likevel inngår det alltid spenning i gjennomgang av og samtale om et manuskript: Forfatteren håper på ros, redaktøren skal få fram forbedring. Situasjonen inviterer til spente følelser og utprøving av posisjoner. Og fordi det er ekte alvor og fordi forlagsredaktører ofte er mye mer enn gode lesere, de behersker den edle kunsten å presentere ønsker og bestilling om forbedring som muligheter forfatteren ikke kan la passere. Gode redaktører omsetter kritikk til arbeidslyst.

Kommentarene fra en god førsteleser innebærer et utenfrablikk på teksten som gjør at den som skriver oppdager iøynefallende svakheter og håpløse brister, gjentagelser og slappe formuleringer. Innvendingene fremstår overraskende ofte så selvfølgelige at det ikke er til å tro, men noen andre må likevel oppdage og fortelle om dem først. Og da skal det ofte ikke så mye til for å ville gå hjem og arbeide videre.

Alt dette forutsatt at forlaget ønsket å arbeide videre med manuskriptet. Alternativet er at forlaget bestemmer seg for «takk, men nei takk». I visshet om at det er realiteten for de aller fleste manuskript som sendes inn til et forlag, er det å få komme i dialog med forlaget og ha en redaktør å forholde seg til den første seieren for ethvert manuskript.

Å ha skrevet fram to manuskripter til bok er ingen opplagt grunn til på skulle fortelle fra den møysommelige prosessen det er å få ord fra ingenting til å forsvare plassen mellom to permer. Det er veldig mange forfattere som kan veldig mye mer om det enn meg. Når jeg likevel åpner et gløtt, er det fordi det er å skrive bok og ha mange års erfaring som redaktør og forlagsdirektør bringer fram og forsterker forhold i relasjonen mellom en redaktør og en forfatter – og akkurat det kan jo jeg si noe om.

Selvsagt er det med bokskriving som med de andre store, alvorlige, viktige tingene i livet: Mange av oss mener å vite en hel del om hva det innebærer uten nødvendigvis å ha erfart det selv. Og utenforstående kan ofte ha mye rett: Det er mye jobb bak en bok, det er vanskelig, det blir ofte ikke som tenkt og gledene som dukker opp underveis veier opp for det meste. Jeg tillater meg å bekrefte og hake av, det stemmer alt sammen. Særlig det siste, ellers ville ikke så mange flinke folk ha holdt ut å skrive bøker.

Et ord: Forbløffet

Jeg satt på kafé med en tidligere kollega og snakket om liv og arbeid litt om hverandre, slik vi gjerne gjør i samtaler med folk vi har kjent lenge. Proppfull av entusiasme over alt det spennende jeg var kommet over under manusarbeidet bablet jeg i vei om synapser som etablerer forbindelser når vi konsentrerer oss over tid, om leseren som blir en kreativ medskaper og hvordan det å lese også alltid innebærer å glemme.

«Men hva med deg, hvorfor leser du? Hva skriver du om hvorfor du leser» spurte han.

«Jeg?» Et nølende øyeblikk fra min side. «Hvorfor jeg leser?»

«Ja. Du må skrive om hvorfor du leser.»

«Det skal ikke handle så mye om meg, det er så mange andre …»

«Du må ha et svar.»

«Jeg har jo skrevet noe, litt om hva som driver meg, noen setninger. Min stemme er med.»

«Ja?»

«Men mitt svar er så enkelt, vet nesten ikke om jeg tør si det. Blir flaut å si det høyt.

Jeg husker at jeg brukte ordet forlegen, men ikke hvordan ordene falt. Jeg husker det fordi det er et av de ordene jeg liker godt. Jeg samler på ord, fine ord, gode ord, presise ord. Men det må ligge nå. Tilbake til samtalen.

«Ja, og …»

 «Jeg er nysgjerrig, så nysgjerrig. Jeg har alltid vært nysgjerrig, vil alltid vite mer. Jeg må vite hva som skjer, hva hun tenker, hva han gjør, hvorfor det ble sånn, hvem morderen er, hva som er historien bak.»

«Du må lese Peter Englund i Min metode,» sa han.

Jeg gikk rett hjem og søkte på Deichman.no, allerede neste dag fikk jeg beskjed om at boken ventet på meg. Da hovedbiblioteket på Hammersborg stengte likte over nyttår, ble Majorstua mitt nærbibliotek. Og det går i praksis ut på ett om jeg sykler hit eller dit. Jeg syklet dit og hjem igjen:

«Når jeg i ettertid betrakter mine forskjellige verker, ser jeg at et fellestrekk er interessen for individet. En del av min metode kan derfor kanskje sammenfattes i frasen ‘søk mennesket!’. Jeg er av den typen som fantaserer om mennesker jeg ser på bussen eller toget. Og jeg har vanskelig for å forstå hvordan man ikke kan ville vite, ikke være nysgjerrig – på folk man møter, i rulletrappen eller på et gammelt fotografi.»

            Peter Englund i Min metode. Om sakprosaskriving

Jeg leste Peter Englund og kjente meg igjen. Det er jo akkurat sånn det er. Sitter jeg bak to tenåringer på trikken er yttertøy, frisyre og tonefall nok for meg: Jeg har dem der, tror jeg. Så vidt, vil bare så gjerne vite mer. Den eldre damen med håndvesken i fanget og brodder over forfoten, ser hun ikke litt trist ut? Nyslått enke, fastslår jeg. Eller hva med han som snakker tilsynelatende ut i luften med bredt smil og lykke i øynene? Det må være den nye kjæresten som strømmer inn i øret gjennom hvite dutter. Historiker, forfatter, professor, fast sekretær i det svenske akademiet (som deler ut Nobelprisen i litteratur) inntil han trakk seg på grunn av #Metoo-rabalderet i den svenske komiteen i 2018 – han, selveste Peter Englund – er akkurat som meg: Han kan ikke la være å tenke på hvem de er og hva de gjør de menneskene som kommer i hans vei. Peter Englund er også nysgjerrig. Nysgjerrig, skråsikker og uvitende – alt på en gang: Han leser for å finne ut.

Opplevelser av skjebnefellesskap er verdifulle. Gjenkjennelsen gir bekreftelse på egen verdi. Jeg er på sporet, det stemmer, det er ikke bare meg … Noe av det beste og viktigste mitt liv med bøker har gitt meg er den sterke strømmen av øyeblikk der jeg kjenner meg igjen, aner enn meningsfelle, opplever bekreftelse. Jeg ville ikke vært den jeg er om det ikke var for alle de ørsmå detaljene, de store følelsene og summen av øvelser i livsmestring som jeg har lest meg til.

Et ord: Å fantasere

Jeg husker hvor jeg var da jeg fikk ideen om å skrive om å lese. Ideen var umiddelbart umåtelig fristende, stor og litt skummel. Den ble lagt til mellomlagring i bakhodet, og den slapp ikke taket. Det ble ganske snart opplagt: Selvsagt skal jeg skrive om å lese. Jeg er jo en leser, har alltid vært en leser og har arbeidet med bøker hele mitt voksne liv. Om noen skal skrive om å lese, må jeg kunne være en av dem.

Arbeidet med Lese. En liten bok om store opplevelser har vært og er en lesefest. Oppgaven er i seg selv uendelig, og jeg skjønte tidlig at her er det begrensningens kunst som gjelder. Fordi jeg selv er så glad i å lese og fordi jeg kjente på en økende uro over at boken syntes å miste posisjon, som om lesing er noe «man skulle ha gjort» bestemte jeg meg for at det måtte bli en bok som ikke er for stor. Den skulle være så lett å lese ut at det ble fristende å lese mer. Jeg ville selv lese mer for å forstå sammenhengen mellom lesing, konsentrasjon, skaperkraft og hukommelse. Jo mer jeg leste, desto sterkere ble fornemmelsen av å være i berøring med kunnskap og innsikt som det haster å dele med flere.

Jeg begynte arbeidet med å konsentrere meg om den lesingen vi gjør aller mest for vår egen del, ikke for å lære eller for å komme gjennom et pensum eller å ta en eksamen, men bare for å være. Og det er denne – tilsynelatende unyttige – lesingen jeg fortsatt heier mest på fordi den har så lett for å tape i kampen om oppmerksomhet der det står mellom hverdagens praktiske gjøremål, klikk på små og store skjermer og alt mulig vi tenker at vi skal og skulle ha gjort. Det å hengi seg til en bok med uklart formål er nemlig noe av det beste vi kan gjøre for å skjerpe konsentrasjonen over tid og holde hjernen i form. Det å lese bøker er fortsatt en enestående inngang til å forstå oss selv og andre, historien vi inngår i og verden vi lever i.

Det siste året har jeg lært mye om betydningen av å opprettholde den lange, ofte langsomme, konsentrerte lesingen. Fordi tilgangen på forstyrrelser er så stor og avbrytelsene lett blir mange, er det enda viktigere at vi innimellom skjermer noe lesetid – for å forsette å lese, å lære og å være. Å stimulere til leselyst og drive lesetrening er en oppgave som tas på stort alvor i skolen. Mange er opptatt av ungdom som leser lite og gutter som nesten ikke leser noen ting. Men hva med oss voksne? Også voksne lesere trenger oppmuntring, fakta og forbilder for å fortsette å lese, for å lese mer og for å inspirere både store og små til å lese videre.

 Jeg synes fremdeles det er litt skummelt å skrive om å lese. Så mange har skrevet om litteratur og lesing før meg. Så mange forfattere skriver seg dypt inn i våre liv og blir der. Lista kan synes å ligge uoverkommelig høyt, med tilsvarende fallhøyde. Kildetilfanget til en bok om lesing er uendelig. Det gjenstår alltid mange uleste bøker. Jeg vet at jeg aldri noensinne kommer til å ha lest alt jeg kunne ønske. Det jeg har lest så langt får til enhver tid være godt nok.

LESE. En liten bok om store opplevelser utkommer på Aschehoug forlag i august. Her på KariS.no kommer jeg til å dele litt fra alt det som ikke kommer med i boken og skrive om ting som dukker opp underveis. Og siden jeg er så glad i ord, er planen å trekke fram et ord hver gang jeg legger ut ny tekst. Det blir et av de mange ordene jeg samler på, og det behøver slett ikke å ha noe med teksten over å gjøre.

Et ord: Lesestund