Her om dagen måtte jeg gå av sykkelen for å ta et bilde i Oslo sentrum: Skiltet «LESING fortsatt INGEN RESTRIKSJONER» lyste mot meg utenfor Tronsmo bokhandel. Og det er jo helt riktig. Bøker og natur er to av de tingene det er fritt fram å oppsøke. Fint for meg som er mer enn gjennomsnittet glad i begge deler, men her – på KariS.no – er det bøker og lesing som gjelder.
Så dermed, det er bare å gå i gang, fortsette der du var eller begynne en ny! Om 2021 kan vi så langt konstatere at året åpner med gode muligheter for å fordype seg i bok. Å velge bok er ikke alltid like lett. Selv de beste, enkleste valgene kan bli vanskelige. Sånn er det både i livet og litteraturen. Jeg deler noen linjer fra fjorårets LESE-bok i visshet om at naget fra bokvalgets kval er gjenkjennelig for flere, enten vi leter etter bok til oss selv eller andre. Det er helt normalt å vingle. Da gjelder det å minne seg om hvilket privilegium det er å ha tilgang til bøker gjennom bibliotek, bokhandlere, egne og andres bokhyller, selv om utbudet kan utløse nølende tvil. Bare sørg for at tvilen kommer en bok til gode. Det er ekstra fint å fråtse i bøker når så mye annet er underlagt begrensninger.
Fra kapitlet «Likes»: Hva skal jeg lese? Hvilken bok? Hvordan skal jeg velge? Relevante spørsmål uten enkle, entydige svar. Det finnes så mange muligheter. Derfor kjenner jeg kribling hver gang jeg blir spurt om å anbefale andre hva de skal lese. – Du som har lest så mye, du som jobber med bøker, hva anbefaler du? Jeg vet hva jeg har likt, jeg synes den var skikkelig bra til tross for sånn og sånn, men hvordan kan jeg være trygg på at den passer for en annen? En god anbefaling inneholder gjerne en kombinasjon av egen opplevelse og en antagelse om mottageren.
Vi som har lest mye er også mestere i å spore opp detaljer som lugger eller kunstige konstruksjoner i teksten. Vi finner alltid noe å utsette på det vi har lest – også det vi har likt. I hvert fall når vi leter etter det. Registrering av innvendinger er nærmest en bekreftelse på å være i form for erfarne lesere. Å gjennomskue og lese kritisk er tross alt det mange års lesetrening har oppøvd. Det krever derfor alltid noen merknader å forsvare et valg av en bok, eller i alle fall en forklaring. Men innvendinger betyr ikke at en bok er dårlig eller uinteressant, tvert imot. En halvgod tekst kan være omsluttet av aktuelle problemstillinger, politisk analyse eller tematikk som utløser nysgjerrighet. Den halvgode boken kan inneholde språk som fanger leseren.
Den som har lest en bok, vet ikke alltid hvorfor den var god. Eller kanskje var den god selv om deler av den var dårlig? Ingen bok er perfekt. Hvordan skulle den kunne være perfekt når enhver bok også utgjør sin egen standard, er sin egen original? Det kan kjennes rart å anbefale en bok der svakheter og innvendinger er registrert, og det nytter ikke å la enhver anbefaling få følge av en haug med forbehold. Men samtidig er det kjedelig om den andre leseren henger seg opp i det samme og dermed kanskje tror at jeg ikke er en oppmerksom leser. Det blir som å «tape» en ikke utlyst konkurranse fordi noen bringer fram vurderinger jeg hadde, men ikke fremførte. Sånn kan vi ikke ha det. Alle detaljer er vel ikke verdt refleksjon. Og er det én ting vi skal vokte oss for, er det å være for strenge med oss selv. Det fine med bøker er jo at når de først er utkommet, byr de seg åpent fram for alle, vi har lov til å mene akkurat hva vi vil. Å si noe om en bok, smått eller stort, vurdering eller referat, er en god inngang til samtale. Ingen behøver å føle seg for lite belest eller uten innsikt i en fasit for å uttale seg om bøker. Vi leser med vårt eget utgangspunkt, som den vi er.
Derfor er det både fint og skummelt å bli bedt om leseråd. Spørsmålet inngir tillit, jeg blir spurt fordi jeg antas å vite. Og enda bedre, spørsmålet bærer bud om leselyst. Utfordringen er å huske de best likte fra siste uker, ferier, måneder, år, alltid … Her har den systematiske listeføreren et åpenbart fortrinn. Jeg er ikke blant dem. Det er uansett vanskelig å velge ut, velge bort, velge kanskje bare én. «Hva er din favorittbok?» For et vanskelig spørsmål. En ting er å anbefale en eller flere bøker på bakgrunn av en liste, et tema, hva jeg har lest i det siste, gjennom en bokhøst. Det går an, om enn med en viss kval. Men å fremheve én eneste, fra alle årene med lesing? Det finnes alltid et svar på spørsmålet om min favorittbok. Men det finnes aldri bare ett eneste svar på det spørsmålet.
To av de bøkene jeg har lest i julen er Kjell Westös Svik 1938 og Helga Flatlands Et liv forbi, og her hos meg er det ingen tvil: Jeg anbefaler begge! Westö beretning om hva som skjedde i Finland under oppløpet til andre verdenskrig, med borgerkrigen i 1918 som et dramatisk bakteppe, forener den lille og den store historien: Enkeltmennesker med nådeløs betydning for hverandre og politiske krefter som leder til krig. Helga Flatland skriver fram livsløp og hendelser med nerve og presisjon, så levende at leseren kjenner uro og bekymring, irritasjon og handlingsiver langt inn i egen ryggmarg. Beretningen om driftig datter og døende mor bærer så mye kompleksitet og trøblete nærhet som en god roman – og virkelige relasjoner – gjerne gjør.
Husk: Ingen restriksjoner! Det er bare å lese.
Et ord: Å fråtse