Publisert

Bring bøker på bane

Hvordan velger vi hva vi leser? Hvorfor ble det den boken og ikke den? Spørsmålene har duvet i bakhodet en stund. Gjentatte ganger er de skubbet forsiktig tilbake, men så popper de fram og minner om egen aktualitet. Jeg vegrer meg, vil ikke nedfelle noen prosedyre for valg av av litteratur, som om det handler om å følge en oppskrift eller sjekkliste. Dessuten er mine svar temmelig åpne, en blanding av plan og tilfeldigheter. Noen bøker venter jeg på, noen blir jeg oppmerksomme på, tenker «den, ja», noen kommer bare min vei.

Hvorfor leste jeg nettopp ut Hekneveven av Lars Mytting? Andre titler lå klare. Dette svaret er enkelt. Jeg leste Hekneveven fordi den dukket opp og da kunne jeg ikke motstå fristelsen til å velge den først. Min lesing er både ganske systematisk og helt usystematisk. Dessuten er det høst.

Høsten bærer bud om så mange nye bøker at det blir enda mer umulig å holde tritt enn ellers. Som lesere blir vi aldri ajour. Erkjennelsen kan være smertefull. Jeg hørte nylig en fortelle at hun nesten var sluttet å lese, det var som om tyngden av alt hun uansett ikke får lest ble for stor. Jeg kunne ikke la være å trekke fram Felix Bartholdy fra  Syvsoverskens dystre frokost av Tor Åge Bringsværd, enda jeg har gjort det før. Hans fortvilelse ropt ut over gatekrysset i New York etter å ha kommet ut av bokhandelen med fulle bæreposer i begge hendene, besatt av alle bøkene han aldri får lest, oppleves alltid relevant. Han har regnet ut hvor lenge han må leve for å lese ut bare de uleste bøkene han har hjemme hos seg selv. Det går ikke opp.

Felix gir trøst. Vi er ikke alene om å overmannes av alt vi ikke får lest. Det handler om en ekte følelse som finnes og skal tas på alvor. Men problemet kan verken kureres eller fjernes, altså må vi bare leve med det – og lese videre. Tilbake til saken: Hvordan velge lesestoff?

Jeg har alltid tanker om hva jeg skal lese fremover. Ofte noterer jeg titler ned på en vilkårlig liste på mobilen, men vel så ofte er listen et upresist notat i hodet. Lysten og interessen er alltid, uten unntak, større enn kapasiteten. Det gjelder å holde på den erkjennelsen som en gave, ikke tegn på utilstrekkelighet. Mulighetene er, bokstavelig talt uendelige, og langt på vei blir det tilfeldighetene som rår. Jeg snakker med noen som anbefaler en bok, det kan være en nær venn, en fjern bekjent, en bibliotekar, en bokhandler, et tilfeldig treff. Jeg leser bokstoff i aviser, hører radio. Jeg finner fram en bok jeg skulle ha lest for lenge siden. Jeg har alltid en leseplan, og den endres fortløpende.

Lesefellesskap bidrar sterkt til lesevalg. Det beste rådet er rett og slett å sørge for å snakke bøker med andre. Mest opplagt er lesesirkelen, bokklubben, leseklubben eller hva vi nå kaller det å være en bestemt gruppe som møtes med jevne mellomrom for å snakke om en bok alle har lest. Lesesirkelen funker. Forpliktelsen til å bidra i den felles samtalen gjør at de avtalte bøkene rykker foran i lesekøen. Forutsatt at lesesirkelen holder koken, at boksamtalen blir beskyttet fra andre engasjerende samtaletemaer.

Men lesefellesskap og boksamtaler behøver ikke å være så organiserte at de innebærer sammenkomster, servering og fast deltagerliste. Bøker er et godt tema for (så godt som) alle samtaler, det gjelder bare å bring dem på bane. Prøv selv! Ved å hive inn noen ord om sist leste bok, boken du gjerne skulle ha lest eller en bok du leste for lenge siden, gir du næring til en samtale som veldig ofte får en interessant fortsettelse. Da dukker det opp gode lesetips. Plutselig oppstår nysgjerrighet, en forfatter, et tema, kanskje en bok som var tenkt på, men glemt.

Jeg skulle til å begynne på ny bok og så tikket det inn en epost fra Allbok: Hekneveven var klar for meg. Allbok er appen for å låne og lese e-bøker fra biblioteket. Jeg kunne nesten ikke tro det. Noen dager tidligere hadde jeg registrert meg for lån av noen splitternye høstbøker, i visshet om at det ville ta tid før de ble ledige. Men hva skjer? Vips, der kom Myttings siste seilende samme dag som den inntok første plass på bestselgerlista.

Søsterklokkene leste jeg 1. juledag i 2018. Det er sjelden jeg kan plassere lesinger så presist i kalenderen, men akkurat denne husker jeg eksakt fordi kombinasjonen av feriefri, julestemning og historisk roman utgjorde en egen legering av leselykke. Dermed hadde jeg allerede etablert en slags forestilling om at Myttings nye skulle bli en julebok også i år. Jeg stoppet opp et øyeblikk, lese Mytting – nå? Nølte ikke lenge.

Drøye døgnet senere er jeg fylt av bygdeliv rundt forrige århundreskifte. Fortellingen om Astrid Hekne, den tyske arkitekten Gerhard Schönauer og presten Kai Schweigaard i bygda Butangen fortsetter i Hekneveven. Gutten etter Astrid er blitt en ung mann som jakter rein i fjellet, presten er like enslig, de fleste i bygda like fattige. Hekne-søstrene gir mytisk næring til hendelser flere hundre år etter deres tid. Jakten på utsøkt håndverk og forening av kirkeklokker driver handlingen. På et øyeblikk er jeg tilbake i landskapet, inne i prestegården og på fattige husmannsbruk, prisgitt natur og noen få storbønder. I fortellingen om Jehans og Kristine og «våre» (lesernes) folk i Butangen inngår en alvorlig fortelling om klassesamfunn og historisk utvikling, om tvil og tro på høyere makter, om mennesker som får stor betydning for hverandre. Temaer som er godt kjent fra andre bøker, men fortellingen er ny.

Mytting får menneskene i en fattig bygd nord i Gudbrandsdalen for mer enn hundre år siden til å angå meg. Jeg tenker med dem og på dem, jeg kommer til å fortsette å gjøre det. Beskrivelser av landskap, dyr og mennesker puster av liv. Hint av historisk analyse og livskloke funderinger er nennsomt flettet inn, nok til å løfte fortellingen utover forløpet som beskrives, men ikke mer detaljert enn at fortellingen fremstår helt og holdent som sitt eget univers.

Kanskje er forklaringen at Mytting gir akkurat passe stor plass til leseren. Risset av tømmerstua som får skinn av en elektrisk lyspære er så tydelig at leseren maner fram bildet, men utfyllingsarbeidet som skal til for å skjønne kraften i hendelsen får leseren gjøre helt selv. Mytting inviterer til gjenkjennelse for alle som plutselig har stått foran en vegg av tåke i fjellet, usikker på veien videre. Fortellingen får troverdighet. Leserens engasjement kan utspille seg innenfor rammene som romanen selv skaper. Leseren får et eierskap til personer og hendelser og en leseropplevelse som lever videre.

Et ord: Boksnakk

Publisert

Lesenotater

Jeg har nettopp lest ut Åsa Linderborgs bok Året med tretten måneder. En dagbok. #Metoo-debatten i Sverige, den massive mediedekningen som gikk uvanlig langt i å navngi og henge ut enkeltpersoner er et hovedtema. Og det er Åsa Linderborgs fremtredende rolle i dette journalistiske råkjøret som begrunner bearbeidelse fra dagbok til bok. Den svenske #metoo-dekningen fikk omfattende konsekvenser for mange, med selvmordet til sjefen ved Stockholms stadsteater som den mest alvorlige enkelthendelsen. Linderborg var kultursjef i Aftonbladet og bar en sterk stemme i den svenske debatten gjennom sine kommentarer og redaksjonelle vurderinger. Det var hennes avis, under hennes ledelse, som startet granskingen som førte til teatersjefens avgang.  

Boken løper fra 3. september 2017 til 3. oktober 2018 og Linderborg deler fortløpende beskrivelser av journalistisk drama under utvikling, i offentligheten og slik det utspilte seg fra innsiden av avisen. Det er som om hun går gjennom dagboksnotatene sine for selv å forstå hvordan journalistiske prinsipper kunne settes til side, hvordan dekningen ble ensporet, hva som faktisk skjedde i og utenfor redaksjonen.

Men boken har flere hovedspor. Linderborgs private ramme om de historiske hendelsene i svensk offentlighet tar stor plass. Tankene kretser om bruddet med kjæresten etter at han har innledet et nytt forhold. Hun tenker på seg selv som forlatt, uten partner, med en kropp som også fyller femti. Utsikt til livet uten P forsterker den gamle, uoppgjorte sorgen over å ha blitt forlatt av mor, hos far, som fireåring.

Meg eier ingen, Åsa Linderborgs bok om sin oppvekst i fattigdom, som del av en usynlig svensk underklasse, er en av grunnene til at jeg leste Året med tretten måneder. Jeg har vært fan av Linderborg siden, og jeg tenker fremdeles på den som en av de beste barndomsbøkene jeg har lest. Noe av det som gjør sterkt inntrykk på meg i Tretten måneder er nettopp forholdet den voksne Linderborg har til sin mamma. Hun beundrer henne, priser og pakker henne inn i runder av rosende omtaler, men naget over å ha blitt forlatt hos den alkoholiserte pappaen er en uforløst plage.

Linderborg tenker høyt med seg selv og leseren. Bemerkelsesverdig åpenhet og uvanlig vilje til selvransaking er stikkord jeg sitter igjen med etter å ha lest. Hun erkjenner at hun aldri vil slippe fri fra de redaksjonelle vurderingene (eller mangelen på dem) som medvirket til et selvmord. Og hun holder fast ved sin prinsipielle kritikk av måten #metoo-dekningen fikk utspille seg på i svenske medier. Den private åpenheten om forholdet til P og bruddet, fremkaller en ubehagelig opplevelse av å kikke inn i rom som tilhører andre. Dagbokgenren legger til rette for det, men det er uvanlig å lese beskrivelser så nære i geografi og tid uten dekke av fiksjon.

Min lesing av Tretten måneder strakk ut i tid. En opplagt grunn er at nytt arbeidsliv som forsker er så opplukende at tiden til annen lesing på forunderlig vis skrumper. Men det er ikke bare det. Jeg tror det er dagboksformen i seg selv som tretter, som får meg til å hoppe over noen avsnitt her og der. Den ene dagen blir den andre lik. Dagboken bæres oppe av kronologi, fraværet av dramaturgi gjør at lesingen oppleves tilfeldig. Linderborgs hverdager er spekket med møter og samtaler med folk jeg verken kjenner eller kjenner til. Dagene er tette av hendelser, artikler skrives innimellom, hun er sjelden i ro hjemme. Dagboken mangler det imponerende drivet Linderborg har i eget liv. Jeg kommer fortsatt til å tenke på henne som forfatteren av Meg eier ingen og være nysgjerrig på hva hun gjør videre.

Idet jeg er ferdig med Linderborg dukker Jan Kjærstad opp i feeden på Facebook med et dundrende forsvar for struktur i litterære verk, gjerne konstruksjoner som bryter med vante skjema og skinner synlig for leseren også i ferdig bok. Kjærstad minner om at «alle, absolutt, alle romaner er konstruerte», og at vi litt for lett har det med å avvise litteratur som bryter med kjent struktur. Når konstruksjonen får oss til å stoppe opp, undre og lure på hva som skjer og hva i huleste dette er, har romanen allerede gitt oss et blikk for en annen virkelighet enn den vi forventet. «For å få med flere fliker av livet, må vi tåle flere typer konstruksjoner. Og får vi et glimt av konstruksjonen underveis i fortellingen, må vi ikke rygge unna i sjokk, men ta det med i helthetsopplevelsen av den romanen vi sitter med.» Kjærstad forteller hvordan Oppdageren  er komponert etter Sognefjorden og fortellingen i Homo Falsus ble forløst med tanken på fire speil mot hverandre. Konstruksjonen, synlig eller usynlig, er en del av verket også når den får oss til å stoppe opp og skaper reaksjoner.

Jeg er en innforlivet Kjærstad-leser blant annet fordi han har det med å forvirre meg med fortellerlag jeg bruker tid på å plasser og noen ganger irritere meg over. Og kanskje er det nettopp de skarpe strukturene som skaper opplevelsen av å lese romaner med ambisjoner om å favne livet i det store bildet, med historier som henger sammen på de underligste vis (nesten som i virkeligheten) som fascinerer med Kjærstad. Hans karakterer dveler mindre over inspeksjon av eget indre enn mange andre karakterer i samtidslitteraturen. Til gjengjeld inngår de ofte i labyrintiske lag av fortelling. Det å forstå hvordan forskjellige deler av romanen henger sammen inngår i kjernen av Kjærstad-leserens oppgave. Da kan det butte underveis, inntil strukturen fremstår med mening. Ta Normans område fra 2011: John Richard Norman er den inkarnerte bokelskeren. Notatene over bøkene han har lest tilsvarer hans biografi og inne i romanen skrives det fram utkast til flere romaner. Enda et fortellernivå dukker opp da Normans hjerne må undersøkes etter en ulykke og en viss Dr. Lumholz skriver en artikkel om Norman og hjernen hans. Det er faktisk vanskelig å forstå hvor romanen vil med alle disse fortellingene, jeg husker det som forvirrende. Men så er det nettopp i mylderet og mangfoldet av historier som leseren må jobbe for å holde fra hverandre at betydningen av å lese fortellinger – både for Norman og oss andre – trer fram.

Linderborgs dagbok skal ikke sammenlignes med en roman av Kjærstad. Det blir som å ønske seg en helt annen bok og lese på tvers av premissene boken selv foregir. Forskjellige bøker skal og vil forskjellige ting. Aktuelle dagboksopptegnelser skal noe annet enn en gjennomkomponert roman som dyrker romanlesing på tvers av litteraturhistorien. La meg bare trekke fram det lille poenget som ble så tydelig da jeg leste Kjærstads forsvar for komposisjon og struktur like etter å ha lest ut Linderborgs dagbok: Når Tretten måneder ikke griper skikkelig om leseren til tross for alvoret og selvransakelsen som bærer beretningen, kan det være fordi fortellingen flyter for lett av gårde. Temaene er viktige, men dagbokens form skaper ikke tilstrekkelig rom for overraskelser. Strukturen blir tam, den utløser ikke nysgjerrighet som skjerper leseren.

Les hele Kjærstads struktur-innlegg på Facebook: https://www.facebook.com/profile.php?id=100049340204345.

Et ord: Komposisjon

Publisert

Viktige lærere og gode omgivelser

For noen uker siden åpnet en ny videregående skole i Oslo: Studie E. Skolene Edvard Munch og Elvebakken samarbeider om de kreative fagene frisør, blomsterdekoratør, interiør, eksponeringsdesign og profileringsdesign. Studio E er et nytt, totalrehabilitert undervisningsbygg tilpasset elevenes behov. Å bli vist rundt i trapper, ganger, klasserom, verksteder – inklusiv blomsterbutikk og frisørsalong – var en ferd gjennom lokaler tilrettelagt for viktig læring, lokaler som tar elevene på alvor, lokaler som inspirerer til arbeid.

Hvorfor skrive om et nytt skolebygg når jeg er opptatt av lesing? Jo da, selvsagt henger det sammen: Både lesing og læring er aktiviteter som får det bedre av stimulerende omgivelser. Det er motiverende å gjøre en innsats når omgivelsene forteller deg at det du gjør er viktig.

Jeg er en av veldig mange som har vært heldig med lærere som kom i min vei gjennom 12-års skolegang. Jeg er temmelig sikker på at det er en usedvanlig engasjert lærer på ungdomsskolen som har gjort meg i stand til å stotre i vei på tysk og utløse uproporsjonalt stor mestringsglede. Jeg er helt sikker på at uten norsklæreren på videregående ville jeg aldri ha valgt allmenn litteraturvitenskap som første fag på universitetet og fått et langt arbeidsliv i bøkenes tjeneste. For en elev med matte og fysikk som linjefag var det slett ikke opplagt. Vel hadde jeg vært en slukeleser lenge, men bøker var for fritid og ferie i min oppvekst. Å ha en norsklærer som insisterte på litteraturens betydning, som fikk oss til å lese dikt, noveller og romaner vi ellers ikke ville vært i nærheten av, som viste hva det betyr å arbeide med noe som oppleves viktigere enn alt annet, har vært avgjørende for alt jeg senere har studert og arbeidet med.

Det er ikke opplagt at noen blir glad i å lese bøker om de ikke har noen forbilder, noen som forteller hvorfor, noen som frister med beretninger om innsikt og spenning, noen som viser vitsen med å slite seg gjennom det som verken er morsomt eller forståelig før etter en stund. Ganske ofte må vi gjennom faser av «kjedelig», «vil ikke», «orker ikke» for å oppnå ny læring, erkjennelse eller mestring. Ganske ofte må vi bare holde ut for å komme videre. Og det er utrolig mye lettere å holde ut når omgivelsene bekrefter interessen din, oppmuntrer deg til å fortsette og gir deg en god følelse av å være på rett sted. Gode rom og gode lærere kan gjøre en stor forskjell – både for lesing og læring. Ofte er det også to sider av samme sak.

Rektor Stein Dillevig på Edvard Munch videregående skole i Oslo ønsket velkommen til nytt bygg med å understreke det som gjelder for alle oppgaver av betydning: «Enhver skole som skal lykkes må driftes med hjertet!». Studio Es leder Jorun Løvoll fulgte opp: «Det gjelder å toppe laget rundt elevene.» Å toppe lag rundt elever med tilpasset bygg og dyktige lærere er typisk god investering i fremtiden. Ja, det må vel være blant de aller beste.

Og siden rammen er åpningen av Studio E: En gang mellom velkomst og omvisning vekslet jeg ord med tidligere rektor på Elvebakken, Per Solli. Han hadde hørt meg snakke om LESE-boken på radio og delte en episode i sakens anledning. En venn av ham skulle reise med Transsibirske jernbanen, hadde lært seg litt russisk og skulle lese Forbrytelse og straff på originalspråket underveis. – Men hva gjør du når du kommer til et ord du ikke kan? – Da hopper jeg over.

Et ord: Anerkjennelse

Publisert

Kampen om oppmerksomhet

Oppmerksomheten har det strevsomt om dagen. Det er så mye som påkaller vår oppmerksomhet og vi kan strengt tatt ikke klare mer enn en ting om gangen. Selv når vi tror vi multitasker, driver vi i praksis bare hyppig oppgaveveksling. Ganske ofte er det involvert en skjerm eller to, gjerne en skjerm som 24/7 inviterer til vidunderlig á la carte-sirkus spekket med tilbud. Skjermen er ualminnelig mobil og tilpasningsdyktig, alltid et tastetrykk nær i sengen, i sofaen eller på stien. Med litt lett planlegging og kanskje en ekstra batteripakke: Alltid tilgjengelig.

Mobiltelefoner er blitt minihjerner som håndterer nær sagt alle våre ønsker og spiser tid som grådige gresshoppesvermer. Smarttelefonen fyller behov, underholder og sørger for digital sosial kontakt. Vi trenger knapt å planlegge eller tenke selv, så lenge vi har en skjerm å berøre. Så sant vi er «på» har vi uendelig tilgang til hele verdensveven. Vi kan observere venner, dele status, google opplysninger, oppsøke nyheter, lytte og lese, konsumere og oppleve. Vipps – så var den timen gått, og svusj, der gikk den og den. Men hva fikk vi egentlig med oss? Hvordan står det til med evnen til å konsentrere seg over tid? Oppmerksomheten er utsatt fordi vi lar oss avbryte som aldri før. Kampen om oppmerksomhet drar seg til.

Og der, nettopp der, i den observasjonen finnes en av årsakene til at jeg skjønte at jeg skulle skrive om å lese. Sammenhengende lesing over tid synes å være en taper i den pågående kampen om oppmerksomhet. Konsentrasjonen glipper.

Oppdaterte leseforskere minner oss sågar på at vi leser mer enn noensinne. Vi leser stadig mer av kortere og kortere tekster. Forskerne melder varsko: Vi lar oss distrahere, får stadig kortere konsentrasjonsspenn. Vi blir flinkere til å surfe på nett enn å lese tekster som krever noe av oss.

Jeg har fordypet meg i lesing om lesing for å finne ut hva det er som skjer når vi leser. Hva lesingen er, gjør og kan bety. Mange er opptatt av barn og lesing, særlig gutter og mangel på lesing. Det er viktig arbeid som må videreføres. Men også den voksne lesingen trenger omsorg og omtanke. Vi kan ikke ta for gitt at andre skal lese om vi ikke leser selv.

Å lese meg inn i leseforskningsfeltet, å fordype meg i bokhistorie, å lære om hva som skjer i hjernen når vi leser og konsentrerer oss og – ikke minst – når vi uopphørlig lar oss avbryte, å utforske mulighetene i digital lesing og forskjeller mellom papirbok og skjerm har overbevist meg om at det løfte fram betydningen av å lese er en viktig oppgave i vår tid og en stor oppgave for fremtiden. Store ord passer perfekt til oppgavens betydning. Lesing er en aktivitet som må dyrkes. Selvsagt tar det tid og bøkene yter noen ganger motstand, men det er jo også mye av poenget. Lite av det som blir viktig for oss gjennom livet kommer gratis. Men bøkene kombinerer også motstand med full frihet for konsum av godt innhold. Noen tekster er til å bale med, ja da. Men leseren bevarer friheten til å velge tid, sted og ikke minst tempo selv. Oppsiden er uendelig.

Boken er kinderegget som forener utvikling, underholdning og konsentrasjon. Litteraturen tilbyr oss en unik motorvei til andre menneskers erfaringer.

Et ord: Klok

Publisert

Like selvfølgelig som å skrolle

“I want books to become part of my audience’s lifestyle, for reading to become a natural phenomenon with them, so that it is no longer a big deal.” Da Oprah Winfrey startet bokklubb I 1996, var målet å gjøre bøker til livsstil (også) for hennes seere. For en herlig programerklæring: Oprah ville gjøre bøkene like selvfølgelige som hennes egne tv-show. Jeg har beretningen fra Naomi S. Barons bok Words Onscreen. The Fate of Reading in a Digital World (2015). Baron beskriver hvordan og hvorfor Oprah startet bokklubb for ikke-typiske lesere, for dem som ikke gikk i bokhandelen eller leste bokanmeldelser i avisene. Oprah lyktes. I hvert fall er det en kjensgjerning at mange av bøkene hun valgte ut for sine seere ble megaselgere.

For de fleste av oss er bøker og lesing, konsentrasjon og fordypning mer utsatt nå enn da Oprah startet bokklubb for et kvart århundre siden. Da ideen om å skrive om å lese dalte ned i hodet på meg, sprang den ut av en litt uklar, men stadig sterkere opplevelse av at bøkene var i ferd med å tape posisjon. Andre medier trengte seg fram i store og små samtaler og i lakuner av egentid og mellomrom. Det var som om referanser til litterære karakterer og episoder dukket sjeldnere opp i private og offentlige rom. Jeg husker eksakt når og hvor jeg var da jeg første gang tenkte at dette faktisk er en bokidé: Jeg kunne skrive bok om det lesingen er, gjør og betyr for oss. Men jeg hadde ikke tenkt å skrive noen ny bok da. Dessuten kunne det hende at det bare var jeg som kjente på en følelse av vemod over at det å lese syntes å være mer på lag med fortiden enn fremtiden. Det fremsto som en skikkelig gæmlisposisjon, sånn passe umoderne og kjedelig når digitale tjenester og teknisk utvikling bykser fram i forrykende tempo og kontinuerlig tilbyr opplevelser som sluker oppmerksomheten – også min.

De fleste ideer skal aldri bli til noe. Mange ideer er gode fordi de driver tankene videre, de skal ikke lede til handling og resultater. Men noen ideer slipper bare ikke taket. Ideen om å skrive om å lese var en sånn. Jo oftere jeg forkastet ideen for meg selv, desto mer presserende fremsto den. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at jeg hadde fått – eller snarere gitt meg selv – en ny oppgave. Hvor viktig og vidtrekkende mitt nye prosjekt faktisk skulle vise seg å være, er jeg først blitt ordentlig klar over underveis.

«No longer a big deal», sa Oprah for å få bøkene ut til seerne. Norge er ikke USA. 2020 er ikke 2006. Men oppfordringen til å la lesing av lengre tekster bli – eller fortsette å være – en selvfølgelig del av dagene våre fremstår mer alvorlig nå. Det var jo derfor ordene til Oprah traff meg og jeg tok vare på dem. Når telefonen alltid er med og tjener alle funksjoner, må vi aktivt beskytte oss mot distraksjoner, spredt oppmerksomhet og konsentrasjonsavbrudd. Det er plutselig riktig og viktig å oppfordre til å lese litt sammenhengende i en bok. Arbeidet med «leseprosjektet» som mappen på maskinen heter, har i hvert fall overbevist meg om at det å undersøke, utforske og løfte fram lesing er en en av vår tids de store samfunnsoppgaver. Ja da, mektige ord, i tråd med oppgavens dimensjoner – og risikoen ved å la være.

Å lese kan være en helt vanlig ting å gjøre, gjerne hver dag, uten at det er noe spes i det hele tatt. Vi kan lese fordi det gir underholdning, læring og litt kjærkommen fri fra oss selv og andre uten å måtte oppgi mål eller mening. Å lese er «no big deal». Å lese kan være like selvfølgelig som å se på TV eller skrolle i sosiale medier. Bøker er tilgjengelige. Bøkene er mobile (enten de er på papir eller skjem). Det finnes alltid en som passer for deg (og for meg) og det finnes ulike bøker for ulike anledninger, fra kjapp og skummende underholdning til seriøs fordypning. Slurvelesing innimellom er lov uansett.

Et ord: Rabagast

Publisert

Ja, gjerne hermegjess!

Det er på tide å løfte fram herming. En bedre måte å lære nytt på finnes knapt. Herming har til alle tider vært en uvurderlig kilde til påvirkning og utvikling. Hvordan skulle små barn noensinne lært å snakke, gå og sparke fotball om de ikke hadde noen å ta etter? Likefullt er det som om begrepet bærer negative vibber, som om det ikke er bra nok bare å gjøre det samme som andre. Herming er underkjent som pedagogisk virkemiddel. Om vi virkelig ønsker å nå fram, må første bud være å legge til rette for utstrakt herming.

Jeg har tenkt på det en god stund. Jo flere oppslukte lesere det er å se, desto mer aktuelt fremstår det å slange seg med bok eller brett. Eller, for å si det på en annen måte: Hvordan kan vi tro at horder av små og store frivillig skal hengi seg til bøkene om de sjelden ser andre som leser? Hvis voksne ønsker at barn skal lese bøker, må de lese selv.

Hermingens underkjente betydning ble tydelig da jeg leste resultatene fra leserundersøkelse som Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen la fram for noen uker siden. Den kan kort oppsummeres med en veldig god og en veldig dårlig nyhet: Flere nordmenn leser bøker, og de under 40 leser betydelig mindre enn for to år siden.

I overgangen januar-februar i år har 1000 nordmenn i et tilfeldig representativt utvalg fra 16 år og eldre besvart en rekke spørsmål om lesevaner og bokkjøp, som en videreføring av Leseundersøkelsen Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen har samarbeidet om annethvert år siden undersøkelsen fra 2005. Hele 83% oppgir å ha lest en bok siste år (2019), mot 81% to år tidligere. Resultatet bekrefter bokas betydning i den store vrimmelen av analoge og digitale tilbud om opplevelser, fortellinger og kunnskap. Boka hevder seg fremdeles godt i den pågående kampen om oppmerksomhet. En fjerdedel oppgir å ha lest mer enn ti bøker. Og det er de eldste som leser mest og øker mest. Gruppen 60+ leser i snitt godt over 18 bøker i 2019, tre flere enn i 2017.

Mens 60+ øker med tre flere leste bøker per år har gruppen 25–39 år lest tilsvarende færre bøker siste år. Gruppen under 40 falt fra et snitt på nesten tolv bøker per år i 2017 til i underkant av ni i 2019. I gruppen 16–24 er reduksjonen mindre, fra godt over til litt under syv bøker lest per år i 2019. Trenden i tallene er foruroligende. Når vi sammenligner tallene for de over 60 med tallene for de under 40, trer én forskjell tydelig fram: Yngre leser mindre enn eldre og yngre leser mindre enn før.

Leserundersøkelsen 2020 minner oss på at vi ikke kan ta fremtidens lesing for gitt. Undersøkelsen understreker betydningen av at vi som leser fortsetter å lese. Vi må vise fram og snakke om at vi leser. Når yngre leser mindre, blir det enda viktigere at andre leser så det synes.

Konkurrenter i sosiale medier sørger for kontinuerlig tilsig av aktiviteteter som er lette å herme, vel og bra. Herming virker. Å lese bok og danse Gagnam-style er ikke helt det samme, men prinsippet for påvirkning har tydelige fellesstrekk. Vi mennesker får ofte lyst til å gjøre det vi ser at andre gjør. Fremtidens lesere trenger forbilder, jeg sier ikke mer.

Et ord: Hermegås