Publisert

En virkelighetsparentes

På Svartskog i Follo utenfor Oslo ligger gården som skal ha vært modell for Skog i Kristin Lavransdatter. Tidlig i Kransen fortelles det at far Lavrans vil ha henne med på sin årlige tur til Oslo, «hun skulle dog se den gården hvor hun var født, og som var hans fedrenehjem, om den skulle gå ut av deres eie.»* Lavrans har en plan om å bytte odelsgården Skog som befinner seg langt unna mot en nabogård i bygden.

Kristin reiser med til Hamar der hun for første gang opplever kloster og kjøpstad, videre til Oslo og besøk på Skog. Rapporten er måtelig: «Hun syntes heller ikke det var så vakkert på Skog som på Jørundgård, enda husene var finere – men hun var glad hun ikke skulle bo der. Gården lå på en bakke, og nedenfor var Botnfjorden, grå og sørgelig med svart skog; på den annen bredd og bak husene stod skogen med himmelen like ned på tretoppene. Der var ingen høye og bratte fjellsider, sånn som hjemme, til å løfte opp himmelen høyt over en og til å lune og avgrense synet så verden ble hverken for stor eller for liten.»*

Landskap og bygninger får plass og betydning hos Undset. Det ligger signaler om stemning og sinnelag i naturbeskrivelser. Handling rammes inn av konkrete scenebilder. Omgivelsene får og gir liv. Der Skog er plassert oppe på bakkekammen med svart skog like bak, ligger Jørundgård beskyttet av fjellene som definerer en overskuelig – og avgrenset – horisont for barnet Kristin.

Jeg kjente ikke til forbindelsen mellom Undset, Svartskog og Kristin før jeg nylig gikk over tunet på Søndre Oppegård og det ble pekt mot våningshuset, «modellen til Skog». Turen fortsatte over jordene, bikket åskammen med utsikt over Bunnefjorden og fulgte veien  forbi et stort hvitt sveitserhus, Bålerud. Og der, nettopp i det huset, bodde faktisk Sigrid Undset da hun skrev Jenny. I sin biografi over «dikterdronningen» gjengir Sigrun Slapgard et brev til venninnen Nini Roll Anker: «Det var en ‘svinebok’ hun slet med å skrive, ‘bare den vil arte seg vel så!’» Slapgard tilføyer at Undset skriver «fra sitt skriveeksil i et pensjonat i Svartskog. Der bodde hun i et heller ubekvemt takkammer og fikk polentagrøt med rød saus til middag hver dag.»**

Denne doble koblingen mellom Undset, hennes romaner og landskapet jeg beveger meg i, nøyaktig hundre år etter at første bind av det Nobelvinnende trebindsverket ble utgitt første gang, får betydning. Avdekking av en forbindelse mellom litteraturens åsteder og virkelighetens geografi utgjør en ekte oppdagelse, Terreng, landskap og kulturhistoriens etterlatenskaper utløser nysgjerrighet. Når stedene jeg besøker og har besøkt får litterært liv, er det som om både stedene og litteraturen blir virkeligere og viktigere.

Er man sånn godt over middels interessert i kart og terreng kan jakten på «levende modeller» som forelegg for beskrivelser av natur, bygninger, veier, fabrikker og annen menneskeskapt infrastruktur utgjøre et dypt engasjerende litterært sidespor. Etter å ha opplevd skinnende Svartskog-landskap (en solrik novemberdag) og blitt opplyst om historiske detaljer «ser» jeg Undset vandre over jordene, gjennom skogen til pensjonatet på Bålerud. Det er oppstått en ny forbindelse mellom Undsets roman, karakteren Kristin som hun skriver om og meg som leser fordi jeg har beveget meg i deres landskap, sett hus og høyreiste løvtrær i bølgende landskap ved Bunnefjorden. Tekst og terreng løper sammen. Rollen som deltagende leser får en ny dimensjon.

Stedet får det jeg vil kalle en virkeliggjørende effekt. Geografien blir en markør i sonen mellom fiksjonsverk og erfart virkelighet. Idet jeg blir oppmerksom på at det faktisk finnes en forbindelse mellom det jeg selv kan erfare og det forfatteren har skapt, legges et forsiktig faktalag til fiksjonen. Et faktalag fritt for utleverende fare og risiko for etisk overtramp.

Opplevelsen av gjenkjennelse og forsterkende iscenesettelse dukker stadig opp for meg, kanskje bare i glimt. Da jeg leste om temming av vannfall på Lars Myttings «Butangen», var det bildet av den bratte lia fra fjellet ned mot E6 gjennom Gudbrandsdalen som manifesterte seg på min indre skjerm. Eller ta Jon Fosses Asle som nøler seg fram langs Fisketorg og gater i Bjørgvin, ikke overraskende er det Bergen jeg ser for meg når jeg leser.

Om det er sant? Om jeg gjetter rett? Tja, se det. Kanskje forfatterne leker seg med meg. Selv kjente steder kan få fantasifulle utposinger. Opplevelsen av å kjenne seg igjen i litteraturens landskap er viktigere enn om det faktisk er det jeg gjør. Et streif av seier der og da, som å få rett svar uten å ha meldt seg til noe quiz-lag. I hvert fall for en som mener å ha bonushukommelse og -hjerte for landskapene hun beveger seg i. Hvorvidt det stemmer? Aner ikke. Holder godt med troen på tekst og terreng.

*Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Kransen. Aschehoug forlag, Oslo [1920] 2005, s. 28 og 45

**Sigrun Slapgard: Dikterdronningen.Sigrid Undset. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2007, s. 120.

Et ord: Åskam

Publisert

Om å holde det gående

Dagsrevyen rapporterer om økt boksalg, bra. Ragnfrid Trohaug, forlagssjef for Barn og ungdom i Cappelen Damm forteller om betydningen av god sakprosa som kan gi svar når verden rundt fremkaller uro. «Min instastory»-forfatter Mads Hansen har fått meldinger fra unge som rapporterer at de nå har lest en bok for første gang. Det gjelder å komme i gang. Kanskje er det akkurat Hansens beretning om hvordan han kom seg opp og fram, (endte med å vinne en spellemann) og ble en av landets største influencere som gjør at flere tør å tenke på seg selv som noe i nærheten av å være en leser. Hansen er opptatt av muligheten: Om de begynner med hans bok, blir det kanskje ikke den siste.

I forrige innlegg skrev jeg om funn fra siste PISA-undersøkelse og sammenhengen mellom å bekjenne seg som en leser og leseevne. 15-åringer som selv oppgir å lese en halvtime hver dag eller mindre leser faktisk bedre enn de som ikke leser for egen fornøyelse i det hele tatt.

Lesevanene til 15-åringer er ikke nødvendigvis overførbare på voksne lesere. På den annen side, det er ikke sikkert forskjellen er så stor som vi kan ønske. Hadde vi kunnet gjennomføre en undersøkelse av leseforståelse for 30-, 40-, 50- og 60-åringer er det stor risiko for at vi ville fått funn med samme tendens: Tenker du på deg selv som en leser, forholder du deg til det å lese litteratur som et positivt valg, leser du antagelig mer og bedre og får mer ut av det du leser enn om du ser deg selv om en ikke-leser.

Ta et annet PISA-funn: En overraskende stor andel norske 15-åringer leser ikke lengre tekster, over 100 sider. Jo visst leser de, men altså ikke litteratur som forutsetter tilstedeværelse i en og samme tekst over tid. Bøker trenger en viss dose konsentrasjon og innlevelse. Leseren må rett og slett inngå et samarbeid med teksten for å hente ut mening. Å lese er hakket mer krevende enn ren sløving på sofaen. Og det gjelder uansett, uavhengig av alder.

Jo mer lesing av lengre tekster, desto bedre leseforståelse. Øvelse hjelper, også på evnen til å forstå historier og følge narrative forløp. Fortellinger kan ha komplisert struktur i litteraturen som i livet. Evnen til å lese mellom linjene og akkumulere kunnskap som bygger på tidligere erfaringer trenger trening. Lesere blir bedre med mengdetrening, akkurat som andre utøvere. Utholdenhet kommer ikke av seg selv, men det er ikke mye som skal til før den blir litt bedre.

PISA-forskerne ser tydelig effekt på mindre enn en halvtime per dag. Kanskje er 40- og 50-åringer tregere enn 15-åringer og utslaget dermed ikke like stort like raskt, men hovedfunnet handler om viljen til å se seg selv som en leser. Det handler om å begynne og ikke slutte. Tenke det, gjøre det. Lese – og så fortsette å lese. «Min instastory» kan være begynnelsen på noe stort.

(Dagsrevy-innslaget fikk meg til å sjekke oppdatert statistikk fra Forleggerforeningen. Tallene for oktober viser en oppgang på 7,5% for norsk sakprosa for voksne sammenlignet med i fjor. Norsk sakprosa barn er opp 0,5% og norsk skjønnlitteratur barn er opp 8,2%. De andre bokgruppene i allmennmarkedet viser nedgang. Og, som alltid: Enkelttitler kan gjøre stort utslag på statistikk, mange titler kan selge godt men en gruppe likevel vise nedgang hvis det var en stor bestselger på samme tid i fjor – og omvendt.)

Når vi uansett skal være sammen med få hjemme der vi bor, er det enda større sjanse for at kjøpte bøker også blir lest, tenker jeg. Håper det.

Et ord: Øvelse

Publisert

Viktige lærere og gode omgivelser

For noen uker siden åpnet en ny videregående skole i Oslo: Studie E. Skolene Edvard Munch og Elvebakken samarbeider om de kreative fagene frisør, blomsterdekoratør, interiør, eksponeringsdesign og profileringsdesign. Studio E er et nytt, totalrehabilitert undervisningsbygg tilpasset elevenes behov. Å bli vist rundt i trapper, ganger, klasserom, verksteder – inklusiv blomsterbutikk og frisørsalong – var en ferd gjennom lokaler tilrettelagt for viktig læring, lokaler som tar elevene på alvor, lokaler som inspirerer til arbeid.

Hvorfor skrive om et nytt skolebygg når jeg er opptatt av lesing? Jo da, selvsagt henger det sammen: Både lesing og læring er aktiviteter som får det bedre av stimulerende omgivelser. Det er motiverende å gjøre en innsats når omgivelsene forteller deg at det du gjør er viktig.

Jeg er en av veldig mange som har vært heldig med lærere som kom i min vei gjennom 12-års skolegang. Jeg er temmelig sikker på at det er en usedvanlig engasjert lærer på ungdomsskolen som har gjort meg i stand til å stotre i vei på tysk og utløse uproporsjonalt stor mestringsglede. Jeg er helt sikker på at uten norsklæreren på videregående ville jeg aldri ha valgt allmenn litteraturvitenskap som første fag på universitetet og fått et langt arbeidsliv i bøkenes tjeneste. For en elev med matte og fysikk som linjefag var det slett ikke opplagt. Vel hadde jeg vært en slukeleser lenge, men bøker var for fritid og ferie i min oppvekst. Å ha en norsklærer som insisterte på litteraturens betydning, som fikk oss til å lese dikt, noveller og romaner vi ellers ikke ville vært i nærheten av, som viste hva det betyr å arbeide med noe som oppleves viktigere enn alt annet, har vært avgjørende for alt jeg senere har studert og arbeidet med.

Det er ikke opplagt at noen blir glad i å lese bøker om de ikke har noen forbilder, noen som forteller hvorfor, noen som frister med beretninger om innsikt og spenning, noen som viser vitsen med å slite seg gjennom det som verken er morsomt eller forståelig før etter en stund. Ganske ofte må vi gjennom faser av «kjedelig», «vil ikke», «orker ikke» for å oppnå ny læring, erkjennelse eller mestring. Ganske ofte må vi bare holde ut for å komme videre. Og det er utrolig mye lettere å holde ut når omgivelsene bekrefter interessen din, oppmuntrer deg til å fortsette og gir deg en god følelse av å være på rett sted. Gode rom og gode lærere kan gjøre en stor forskjell – både for lesing og læring. Ofte er det også to sider av samme sak.

Rektor Stein Dillevig på Edvard Munch videregående skole i Oslo ønsket velkommen til nytt bygg med å understreke det som gjelder for alle oppgaver av betydning: «Enhver skole som skal lykkes må driftes med hjertet!». Studio Es leder Jorun Løvoll fulgte opp: «Det gjelder å toppe laget rundt elevene.» Å toppe lag rundt elever med tilpasset bygg og dyktige lærere er typisk god investering i fremtiden. Ja, det må vel være blant de aller beste.

Og siden rammen er åpningen av Studio E: En gang mellom velkomst og omvisning vekslet jeg ord med tidligere rektor på Elvebakken, Per Solli. Han hadde hørt meg snakke om LESE-boken på radio og delte en episode i sakens anledning. En venn av ham skulle reise med Transsibirske jernbanen, hadde lært seg litt russisk og skulle lese Forbrytelse og straff på originalspråket underveis. – Men hva gjør du når du kommer til et ord du ikke kan? – Da hopper jeg over.

Et ord: Anerkjennelse

Publisert

Historien(e) vår(e)

En av bøkene jeg har lest i sommer er Årene av Annie Ernaux, i Henninge Margrethe Solbergs norske oversettelse. I begynnelsen lurte jeg litt på når fortellingen skulle starte, trodde jeg befant meg i en slags prolog der forfatteren satte scene ved å ramme inn tiden der handlingen skulle finne sted. Øyeblikk av opplevelser flyter stille gjennom teksten. Fortelleren henter fram minner som er kapret for ettertiden i lett falmede fotografier: Unge venner på rekke iført klær som var moderne før. Kinobesøk, musikken, foreldrenes hverdagsliv. Jeg leste, kjente varmen av en stemning og undret meg over at det (tilsynelatende) skjedde så lite.

Et sted godt inne i boken, jeg leste på en Kindle så det er litt vanskelig å fastslå sideantall, men la meg anta at jeg hadde lest en fjerdedel, innså jeg at dette er boken. Fortellerjeget som ser seg selv utenfra og skriver «hun» nedfeller i Årene sin historie gjennom anekdotiske minner og observasjoner. Tilbakeblikkene bærer stemmen fra nåtiden, ser historien gjennom sine erfaringer. Jo mer jeg leste, desto sterkere ble kraften av det levde livet. Ernaux pakker fortiden inn i kompakte avsnitt, trer dem på tidens strå som modne markjordbær.

Innimellom stoppet lesingen fordi jeg måtte gjøre noe annet, kanskje også lese noe annet. Årene er en av de bøkene det ikke gjør noe å legge bort fordi det er så lett å komme tilbake. Teksten tar det med ro, den skal ikke noe annet sted. Den blir om jeg løper. Og jeg kommer uansett tilbake. Ernauxs prosa egger leselysten med vedvarende knapphet. Som om parolen påbød færrest mulig ord for å puste liv i hvorfor alt ble som det ble. Det store i det lille.

Årene legger lag til lag i én livshistorie og gjør seg gjenkjennelig og relevant med stadig større tyngde. Mot slutten kommenterer fortelleren også skrivearbeidet:

«Bokens form kan altså bare tre frem hvis hun fordyper seg i bildene som er lagret i erindringen hennes, for derigjennom å kunne gi en utførlig skildring av det som spesifikt kjennetegner epoken eller året bildene med større eller mindre grad av sikkerhet tilhører. […] Hun skal bruke verdens avleiringer i henne og hennes samtidige til å gjenskape en felles tid, den som har glidd igjennom alle årene fra gamle dager og frem til i dag. Ved å finne tilbake til erindringen om den kollektive erindringen i en individuell erindring skal hun gjengi den opplevde dimensjonen ved historien.»

Etter hvert som historien nærmer seg fortellerens nåtid stiger intensiteten, i takt med en stadig sterkere følelse av at det jeg leser angår meg. Jo da, jeg kan gjenkjenne og forstå. Men det er ikke først og fremst fortellingene fra det bestemte livet som berører meg. Det er måten Ernaux gjenskaper historien på. Hun inviterer meg som leser inn i sitt minnearbeid og aktiverer dermed mitt. Ernaux gjør erindringene viktige. Det handler om å «bevare noe fra den tiden der vi aldri mer skal finnes».

Et ord: Å bevare

Publisert

Kampen om oppmerksomhet

Oppmerksomheten har det strevsomt om dagen. Det er så mye som påkaller vår oppmerksomhet og vi kan strengt tatt ikke klare mer enn en ting om gangen. Selv når vi tror vi multitasker, driver vi i praksis bare hyppig oppgaveveksling. Ganske ofte er det involvert en skjerm eller to, gjerne en skjerm som 24/7 inviterer til vidunderlig á la carte-sirkus spekket med tilbud. Skjermen er ualminnelig mobil og tilpasningsdyktig, alltid et tastetrykk nær i sengen, i sofaen eller på stien. Med litt lett planlegging og kanskje en ekstra batteripakke: Alltid tilgjengelig.

Mobiltelefoner er blitt minihjerner som håndterer nær sagt alle våre ønsker og spiser tid som grådige gresshoppesvermer. Smarttelefonen fyller behov, underholder og sørger for digital sosial kontakt. Vi trenger knapt å planlegge eller tenke selv, så lenge vi har en skjerm å berøre. Så sant vi er «på» har vi uendelig tilgang til hele verdensveven. Vi kan observere venner, dele status, google opplysninger, oppsøke nyheter, lytte og lese, konsumere og oppleve. Vipps – så var den timen gått, og svusj, der gikk den og den. Men hva fikk vi egentlig med oss? Hvordan står det til med evnen til å konsentrere seg over tid? Oppmerksomheten er utsatt fordi vi lar oss avbryte som aldri før. Kampen om oppmerksomhet drar seg til.

Og der, nettopp der, i den observasjonen finnes en av årsakene til at jeg skjønte at jeg skulle skrive om å lese. Sammenhengende lesing over tid synes å være en taper i den pågående kampen om oppmerksomhet. Konsentrasjonen glipper.

Oppdaterte leseforskere minner oss sågar på at vi leser mer enn noensinne. Vi leser stadig mer av kortere og kortere tekster. Forskerne melder varsko: Vi lar oss distrahere, får stadig kortere konsentrasjonsspenn. Vi blir flinkere til å surfe på nett enn å lese tekster som krever noe av oss.

Jeg har fordypet meg i lesing om lesing for å finne ut hva det er som skjer når vi leser. Hva lesingen er, gjør og kan bety. Mange er opptatt av barn og lesing, særlig gutter og mangel på lesing. Det er viktig arbeid som må videreføres. Men også den voksne lesingen trenger omsorg og omtanke. Vi kan ikke ta for gitt at andre skal lese om vi ikke leser selv.

Å lese meg inn i leseforskningsfeltet, å fordype meg i bokhistorie, å lære om hva som skjer i hjernen når vi leser og konsentrerer oss og – ikke minst – når vi uopphørlig lar oss avbryte, å utforske mulighetene i digital lesing og forskjeller mellom papirbok og skjerm har overbevist meg om at det løfte fram betydningen av å lese er en viktig oppgave i vår tid og en stor oppgave for fremtiden. Store ord passer perfekt til oppgavens betydning. Lesing er en aktivitet som må dyrkes. Selvsagt tar det tid og bøkene yter noen ganger motstand, men det er jo også mye av poenget. Lite av det som blir viktig for oss gjennom livet kommer gratis. Men bøkene kombinerer også motstand med full frihet for konsum av godt innhold. Noen tekster er til å bale med, ja da. Men leseren bevarer friheten til å velge tid, sted og ikke minst tempo selv. Oppsiden er uendelig.

Boken er kinderegget som forener utvikling, underholdning og konsentrasjon. Litteraturen tilbyr oss en unik motorvei til andre menneskers erfaringer.

Et ord: Klok

Publisert

Gullkantet investering

«I stedet for ting fikk tvillingguttene bøker. Han husker høytida da bøkene med røde og blå marihøner kom fra Bokklubbens barn. Det tror Shakar var en klok investering. –Jeg ble veldig glad i bøker. Jeg tror det definitivt har hatt mye å si. Ikke bare for meg som forfatter, men for skolegangen både for meg og broren min, sier Shakar.» Zeshan Shakar, forfatteren av Tante Ulrikkes vei, trekker fram barndommens bøker og tidlig leseglede i et intervju i Klassekampen få dager etter utgivelsen av sin andre roman, Gul bok.

Jeg leser intervjuet med Shakar ikke lenge etter at jeg er blitt oppmerksom på Utdanningsforbundets høringsuttalelse til ny opplæringslov. I uttalelse fra slutten av juni påpeker Utdanningsforbundet at det nye lovforslaget svekker elevenes tilbud om skolebibliotek. Lovteksten foreslår at erstatte «skolebibliotek» med «bibliotek» og tilbud om bibliotek i skoletiden går fra å være en rett for elevene til en plikt for kommunene. Utdanningsforbundet understreker at folkebibliotekene har ansvar for mye mer enn skole og elevenes læring: «Skolebibliotekets oppdrag er tilpasset læreplanen og elevenes behov, mens biblioteket skal betjene hele befolkningen og har dermed ikke den spisskompetansen som skolebibliotekaren har». Skolebibliotek og lesing hører sammen, Utdanningsforbundet påpeker risikoen ved redusert tilbud: «Dette vil ikke bidra til å styrke elevens leseglede og leseferdigheter, noe vi tror blir svært viktig å satse på framover.»

To litt tilfeldige nedslag fra hver sin side av sommerferien som fremmer betydningen av tidlig omgang med bøker. Innsikten er ikke ny. Det arbeides – delvis iherdig – for å skape sterke bånd mellom barna og bøkene i barnehager, bibliotek og skole, bokhandlere og forlag, litteraturhus og festivaler. Mange barn blir lest for, mange barn får bøker, slik Zeshan Shakar gjorde da han var liten. Barneboken er en hit både i bibliotekene og i strømmetjenestene for lydbøker.

Likevel fremstår oppgaven med å gjøre barn til gode lesere enda viktigere nå enn for et tiår eller to siden. Skjermalderen byr på uendelige aktiviteter – fra utviklende besettelser til rastløs klikking. Skjermene åpner for tilrettelagt opplæring, målrettet ferdighetstrening og konsentrasjonskrevende spill, bøker og filmer. Men det er også en kjensgjerning at evnen til å konsentrere seg sammenhengende over tid er under press når en uendelig verden av nye fristelser aldri er lenger enn et kjapt klikk unna.

De som aldri har opplevd tiden forut for skjermenes hegemoni, de digital innfødte som mange kaller dem, blir ikke automatisk gode langlesere selv om de konsumerer mange tekstsnutter, tomler tekst i forrykende fart og beveger seg kjapt fra det ene vinduet til det neste. Universitetsprofessorer klager over at studenter leser mye mindre enn før. Amerikanske Katherine Hayles har fått oppmerksomhet for sin påpekning av at selv ikke studenter i engelsk litteratur leser hele bøker lenger. Det nytter ikke å kreve mer enn enkeltartikler, utdrag, noveller og annet i kort strekk. Den siste PISA-undersøkelsen som ble publisert høsten 2019, konstaterer at norske 15-åringer leser mindre enn i tidligere undersøkelser, fra tre og seks år tilbake. De scorer lavere på lesing og det er en stigende andel ungdom som aldri leser en bok frivillig.

Aksjon skolebibliotek som er en sammenslutning av Foreningen !les, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Leser søker bok og Norsk Bibliotekforening viser til en svensk undersøkelse som dokumenterer sammenhengen mellom tilgang på gode skolebibliotek og elevenes prestasjoner. Mye tyder på at investering i elevenes leseglede vil gi trygg avkastning fremover. Det er liten tvil om at fremtidens kunnskapsindustri trenger gode lesere.

Et ord: Lovarbeid

Kilder:

Publisert

Like selvfølgelig som å skrolle

“I want books to become part of my audience’s lifestyle, for reading to become a natural phenomenon with them, so that it is no longer a big deal.” Da Oprah Winfrey startet bokklubb I 1996, var målet å gjøre bøker til livsstil (også) for hennes seere. For en herlig programerklæring: Oprah ville gjøre bøkene like selvfølgelige som hennes egne tv-show. Jeg har beretningen fra Naomi S. Barons bok Words Onscreen. The Fate of Reading in a Digital World (2015). Baron beskriver hvordan og hvorfor Oprah startet bokklubb for ikke-typiske lesere, for dem som ikke gikk i bokhandelen eller leste bokanmeldelser i avisene. Oprah lyktes. I hvert fall er det en kjensgjerning at mange av bøkene hun valgte ut for sine seere ble megaselgere.

For de fleste av oss er bøker og lesing, konsentrasjon og fordypning mer utsatt nå enn da Oprah startet bokklubb for et kvart århundre siden. Da ideen om å skrive om å lese dalte ned i hodet på meg, sprang den ut av en litt uklar, men stadig sterkere opplevelse av at bøkene var i ferd med å tape posisjon. Andre medier trengte seg fram i store og små samtaler og i lakuner av egentid og mellomrom. Det var som om referanser til litterære karakterer og episoder dukket sjeldnere opp i private og offentlige rom. Jeg husker eksakt når og hvor jeg var da jeg første gang tenkte at dette faktisk er en bokidé: Jeg kunne skrive bok om det lesingen er, gjør og betyr for oss. Men jeg hadde ikke tenkt å skrive noen ny bok da. Dessuten kunne det hende at det bare var jeg som kjente på en følelse av vemod over at det å lese syntes å være mer på lag med fortiden enn fremtiden. Det fremsto som en skikkelig gæmlisposisjon, sånn passe umoderne og kjedelig når digitale tjenester og teknisk utvikling bykser fram i forrykende tempo og kontinuerlig tilbyr opplevelser som sluker oppmerksomheten – også min.

De fleste ideer skal aldri bli til noe. Mange ideer er gode fordi de driver tankene videre, de skal ikke lede til handling og resultater. Men noen ideer slipper bare ikke taket. Ideen om å skrive om å lese var en sånn. Jo oftere jeg forkastet ideen for meg selv, desto mer presserende fremsto den. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at jeg hadde fått – eller snarere gitt meg selv – en ny oppgave. Hvor viktig og vidtrekkende mitt nye prosjekt faktisk skulle vise seg å være, er jeg først blitt ordentlig klar over underveis.

«No longer a big deal», sa Oprah for å få bøkene ut til seerne. Norge er ikke USA. 2020 er ikke 2006. Men oppfordringen til å la lesing av lengre tekster bli – eller fortsette å være – en selvfølgelig del av dagene våre fremstår mer alvorlig nå. Det var jo derfor ordene til Oprah traff meg og jeg tok vare på dem. Når telefonen alltid er med og tjener alle funksjoner, må vi aktivt beskytte oss mot distraksjoner, spredt oppmerksomhet og konsentrasjonsavbrudd. Det er plutselig riktig og viktig å oppfordre til å lese litt sammenhengende i en bok. Arbeidet med «leseprosjektet» som mappen på maskinen heter, har i hvert fall overbevist meg om at det å undersøke, utforske og løfte fram lesing er en en av vår tids de store samfunnsoppgaver. Ja da, mektige ord, i tråd med oppgavens dimensjoner – og risikoen ved å la være.

Å lese kan være en helt vanlig ting å gjøre, gjerne hver dag, uten at det er noe spes i det hele tatt. Vi kan lese fordi det gir underholdning, læring og litt kjærkommen fri fra oss selv og andre uten å måtte oppgi mål eller mening. Å lese er «no big deal». Å lese kan være like selvfølgelig som å se på TV eller skrolle i sosiale medier. Bøker er tilgjengelige. Bøkene er mobile (enten de er på papir eller skjem). Det finnes alltid en som passer for deg (og for meg) og det finnes ulike bøker for ulike anledninger, fra kjapp og skummende underholdning til seriøs fordypning. Slurvelesing innimellom er lov uansett.

Et ord: Rabagast

Publisert

Ja, gjerne hermegjess!

Det er på tide å løfte fram herming. En bedre måte å lære nytt på finnes knapt. Herming har til alle tider vært en uvurderlig kilde til påvirkning og utvikling. Hvordan skulle små barn noensinne lært å snakke, gå og sparke fotball om de ikke hadde noen å ta etter? Likefullt er det som om begrepet bærer negative vibber, som om det ikke er bra nok bare å gjøre det samme som andre. Herming er underkjent som pedagogisk virkemiddel. Om vi virkelig ønsker å nå fram, må første bud være å legge til rette for utstrakt herming.

Jeg har tenkt på det en god stund. Jo flere oppslukte lesere det er å se, desto mer aktuelt fremstår det å slange seg med bok eller brett. Eller, for å si det på en annen måte: Hvordan kan vi tro at horder av små og store frivillig skal hengi seg til bøkene om de sjelden ser andre som leser? Hvis voksne ønsker at barn skal lese bøker, må de lese selv.

Hermingens underkjente betydning ble tydelig da jeg leste resultatene fra leserundersøkelse som Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen la fram for noen uker siden. Den kan kort oppsummeres med en veldig god og en veldig dårlig nyhet: Flere nordmenn leser bøker, og de under 40 leser betydelig mindre enn for to år siden.

I overgangen januar-februar i år har 1000 nordmenn i et tilfeldig representativt utvalg fra 16 år og eldre besvart en rekke spørsmål om lesevaner og bokkjøp, som en videreføring av Leseundersøkelsen Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen har samarbeidet om annethvert år siden undersøkelsen fra 2005. Hele 83% oppgir å ha lest en bok siste år (2019), mot 81% to år tidligere. Resultatet bekrefter bokas betydning i den store vrimmelen av analoge og digitale tilbud om opplevelser, fortellinger og kunnskap. Boka hevder seg fremdeles godt i den pågående kampen om oppmerksomhet. En fjerdedel oppgir å ha lest mer enn ti bøker. Og det er de eldste som leser mest og øker mest. Gruppen 60+ leser i snitt godt over 18 bøker i 2019, tre flere enn i 2017.

Mens 60+ øker med tre flere leste bøker per år har gruppen 25–39 år lest tilsvarende færre bøker siste år. Gruppen under 40 falt fra et snitt på nesten tolv bøker per år i 2017 til i underkant av ni i 2019. I gruppen 16–24 er reduksjonen mindre, fra godt over til litt under syv bøker lest per år i 2019. Trenden i tallene er foruroligende. Når vi sammenligner tallene for de over 60 med tallene for de under 40, trer én forskjell tydelig fram: Yngre leser mindre enn eldre og yngre leser mindre enn før.

Leserundersøkelsen 2020 minner oss på at vi ikke kan ta fremtidens lesing for gitt. Undersøkelsen understreker betydningen av at vi som leser fortsetter å lese. Vi må vise fram og snakke om at vi leser. Når yngre leser mindre, blir det enda viktigere at andre leser så det synes.

Konkurrenter i sosiale medier sørger for kontinuerlig tilsig av aktiviteteter som er lette å herme, vel og bra. Herming virker. Å lese bok og danse Gagnam-style er ikke helt det samme, men prinsippet for påvirkning har tydelige fellesstrekk. Vi mennesker får ofte lyst til å gjøre det vi ser at andre gjør. Fremtidens lesere trenger forbilder, jeg sier ikke mer.

Et ord: Hermegås

Publisert

Å komme fra bøkene

En god ting ved å være i gang med et bokprosjekt er at spørsmål om hva jeg holder på med kan utløse fortellinger som hører med i bokens univers. For noen uker siden opplevde jeg akkurat det. Da jeg fortalte om arbeidet med å skrive bok om å lese, fikk jeg en talende fortelling i retur (med tillatelse til å dele den med flere).

Mannen som nærmet seg pensjonsalder hadde lenge utsatt å rydde garasjen for bøkene som hadde hatt midlertidig tilhold der en god stund. Han hadde ryddet bo etter sine foreldre flere år tilbake, men klarte ikke å kvitte seg med bøkene han ikke hadde plass til. Nå måtte det skje. Utstyrt med bærehjelp og tilhenger gikk turen til gjenbruksstasjonen der han tilfeldigvis møtte en bekjent fra småbyen der han vokste opp. Og det var da han sto der ved bøkene han vegret seg for å skille seg fra at han hørte seg selv si «Det er derfra jeg kommer. Jeg er ikke fra byen vår, jeg er fra disse bøkene.» Foreldrene hadde vært innflyttere, han hadde aldri kjent sterk tilhørighet til stedet. Men han hadde alltid vært en leser. Hvor viktig bøkene var og hadde vært ble tindrende klart da han hørte seg selv idet han skulle ta avskjed med dem: «Jeg er fra disse bøkene».

Jeg kommer til å tenke på historien etter å ha hørt foredrag om kystkultur og nasjonal identitet. Gjennom historien har kystfolket hentet kunnskap og impulser utenfra og har bygget mye identitet på forbindelser og kontakt med omverdenen. Etterpå, utenfor det lille museet på Gjeving, mellom Risør og Tvedestrand, utbryter en av tilhørerne: «For et sammentreff. Jeg leste ut Jan Kjærstads roman Slekters gang nå i formiddag, og den handler jo om det samme.» Kjærstad-leseren påpeker det tydelige sammenfallet mellom identitet bygget på impulser fra ferdene over havet og Kjærstad-romanens personer som er så markante bærere av en mangfoldig, bereist, oppdagelsessøkende og kvinnesterk familiehistorie. Sammenligningen treffer meg. Det er lenge siden jeg har tenkt på Slekters gang. Jeg forsvant inn i romanen med flere generasjoner tydelige kvinner i historien da den kom ut. Når kan det ha vært? For tre-fire år siden? Google vet det, men jeg spør ikke henne nå. Poenget er ikke når boken var ny, men at den er aktuell uavhengig av når den kom ut. Kjærstad-leseren og jeg (takket være leseren) fikk nye forbindelser i hodet da spørsmålet om hvordan vi blir til de vi er kunne brytes både mot identitet tuftet på forbindelser over hav og Kjærstad-karakterenes brogede bakgrunn.

Bøkene lever på tvers av tiden, trumfer kronologi, presser seg fram med inntrykk og relevans, gjerne tilfeldig og uavhengig av dagsorden, men avhengig av hvem som leser når. Når boken først finnes, er leserøyeblikkene – lesertiden – viktigere enn forfatterens skapertid. Det er leseren som finner relevante paralleller og oppdager forbindelser mellom det som skjer inne i bøkene og utenfor. Det er leserens personlige erfaringer som gjør at noe står fram og blir tydelig. Det er leseren som oppdager at både kystkulturen og Kjærstad-romanen rommer fortellinger der menneskelivene får konsistens og tyngde i kraft av impulser utenfra.

Hvordan blir vi oss selv? Hvem er vi og hvor kommer vi fra? De store spørsmålene verken kan eller skal besvares en gang for alle. Men av og til trer fliker og biter av svar tydelig fram og blir fortellinger vi bærer med oss. Jeg har for eksempel noen meter med bøker som inngår i mine svar. (Skriver litt i det om boken som er underveis.) Mannen som innså at han kommer fra bøkene fremfor stedet der han vokste opp er ikke helt alene.

Et ord: Tilhørighet