Publisert

Ferielesing

Å forsvinne inn i fremmede verdener og bli der lenger enn litt. Her stiller sommerferien i særklasse. Flere uker til til disposisjon for fordypning og (tilsynelatende) slaraffenliv. Men midlertidig utmelding med bok er førsteklasses ferieAKTIVITET.  Om kroppen slanger seg på et svaberg, i en hengekøye eller godstol som om den gjør ingenting, jobber hodet med å sortere informasjon, kombinere hendelser, personer, detaljer og tolkninger. Å lese innebærer fortløpende opptak av ny informasjon i skolten, hjernen kalibrerer og prosesserer for å få fram sammenheng og skape historier. Leseren gjør alltid en jobb for å hente mening ut av en tekst. (Hvordan skulle det ellers oppstå stor betydning av små svarte tegn?) Ikke mye slarafferi her, nei. Men definitivt ferie.

Selv har jeg akkurat avsluttet Ali Smiths årstidskvartett: «Autumn», «Winter», «Spring», «Summer». Jeg konstaterer at sommeren 2021 har fått et vektig spor, en opplevelse som fortsetter å virke. Ali Smith skriver de store samtidstemaene inn i fortellinger der hverdagslivet får en dytt i uforutsett retning. Fraværet av det selvfølgelige sløret gjør at både vi som leser og de vi leser om konfronteres med nye fliker virkelighet. Smith får meg til å le (til og med det), språket danser og jeg får stadig nye liv i fleisen. Smiths karakterer forsvinner, dukker opp igjen, utløser nysgjerrighet og vikler seg inn, som om jeg inngår i deres relasjoner.  Brexit, flyktninger, Covid 19, jakt på medmenneskelighet, mening, omsorg. Ja, da, samtiden pulserer inne i romanene, realitetene rykker nærmere, (Neida, ikke påklistret). Ali Smiths årstidskvartett utløser en rekke spørsmål jeg ikke har svar på. Nye spørsmål, ny innsikt, personer å ta med seg. Om ikke det er en ferieAKTIVITET for versaler, vet ikke jeg. (Jeg leste på engelsk, trenger trening når jeg driver og skal skrive artikler på engelsk. Anbefaler gjerne Merete Alfsens oversettelse, vet den er god.)

Et ord: Fordypning

Publisert

Fine friksjoner og kjedereaksjoner

Å lese er en kontinuerlig kilde til kjedereaksjoner. La meg nevne to eksempler fra de siste ukene.

Jeg har aldri vært så opptatt av den finske skjærgården som under lesing av Kjell Westös Tritonus. Den verdenskjente dirigenten Thomas Brander har bygget seg et noe overdimensjonert feriehus ved kysten, på et sted som skal ligge like langt fra Helsingfors som fra Gotland og Stockholm. Tettstedet Ravais befinner seg i romanen flere fergeturer unna fastlandet. Det litt større stedet Reto er kun én fergetur unna. Geografien er underordnet de store temaene i en roman der det er menneskene og deres forhold til musikken og til hverandre som driver handlingen. Dirigenten med hyttepalasset sliter med å erkjenne at karrierens høydepunkter ligger bak ham. Hans jevngamle nabo, fastboende Reidar Lindell, er skolepsykolog, primus motor i coverbandet Rainbow og tar ansvar i nærmiljøet.

Med en handling som kretser om to menn i midten av 50-årene skaper Westö en forunderlig fin fortelling som fanger leseren med vemod over det som er forbi og alle drømmer som det aldri skal bli noe av. Branders hybris og Lindells omsorg forenes i møtet mellom klassiske symfonier og dansbare coverlåter. Om fremtiden for Brander og Lindell ikke skinner av spenning og optimisme, bærer romanen om dem fram et omfattende register av mennesketyper, små og store konflikter, kulturkontraster og politiske motsetninger som trenger varme og klokskap. Og jaggu meg har ikke Westö nennsomt pakket nettopp slik visdom inn i lagene av sin fortelling. Det er godt gjort.

Kjedereaksjonene manifesterte seg underveis. Jeg likte meg så godt i Westös verden og ville få den plassert på kartet. Jeg begynte med et enkelt søk i Google Maps: «Ravais». Null treff. Prøvde med noen av de andre stedsnavnene. Nada. Ok. Han har valgt seg fiktive navn, tenkte jeg. Leste videre. Men så ble jeg enda mer nysgjerrig, hvor kan det være? Prøvde meg med nye søk, forstørret kartet med fingrene på telefonen for å studere geografien næmere og ble overveldet av alle øyene i Østersjøens østlige farvann. Søkte meg til Helsingfors, fulgte motorveien forbi Esbo til Åbo, studerte igjen øyer og kystlinje i sørvestlige del av Finland. Jeg aner fremdeles ikke akkurat hvor handlingen i Tritonus kanskje finner sted (om den nå har et konkret geografisk forelegg). Men jeg har fått veldig lyst til å reise til Finland.

Om geografien ikke lar seg oppspore, er musikkreferansene i Tritonus til gjengjeld veldig konkrete. Dirigentens klassiske repertoar og Rainbows låtsett kjemper fortløpende om leserens oppmerksomhet. Og for en flaks, idet jeg begynte å lese sendte en annen leser meg lenke til en Tritonus-spilleliste. Det vil si, det er ikke én Tritonus-spilleliste, men fire: «1) Pop, rock & soul, 2) Ballader & rötter mm 3) Klassisk, chamber & choir 4) Symphony & concerto» (Spilleliste Tritonus). Med ett var romanlesingen akkompagnert av Mahler og Sibelius, Mozart og Britten og enda noen flere. (Og selv jeg som liker å ha det stille når jeg leser, kjente løftet.)

Det andre eksemplet er hentet fra forskerhverdagen der kjedereaksjoner er å betrakte som en dyd av nødvendighet. Kildelister skal leses nøye i vitenskapelig arbeid. Det er meningen at jakten på annen relevant forskning, på teori som belyser og underbygger og leting etter gode eksempler skal drive lesingen videre. (Det begynner å demre for meg at det berømmelige målet alltid vil blinke der fremme, i et mer eller mindre oppnåelig fjerne.)

Dermed dumpet jeg over doktorgradsavhandlingen til Margrethe Sønneland der hovedkonklusjonen er at ungdomsskoleelever blir mer engasjerte og lærer mer av tekster som de i utgangspunktet synes er vanskelige å forstå.* I forsøk der elever leste tre forskjellige tekster for så å diskutere dem i grupper var det teksten de var mest usikre på som fikk flest spørsmål og skapte størst engasjement i samtalene etterpå. Sønneland oppsummerer med at «elevene tiltrekkes av forskjellige former for friksjon som forsinker utfoldelsen av motivet eller plottet i de tre litterære tekstene.»

Sønnelands funn har vært med meg siden jeg leste. Jeg har gjenfortalt for flere og fått interessante fortellinger i retur. En tidligere gymnaslærer fortalte meg om elevene som for flere tiår siden hadde lest både en Alistair MacLean-krim og Haiene av Jens Bjørneboe. Mens samtalen om MacLeans bok var raskt unnagjort, det var ikke så mye å si, ble diskusjonen om Haiene desto mer engasjert, interessant og langvarig. Et ferskere eksempel forteller om Montessori-læreren som insisterte på at det skulle leses hele bøker, ikke bare utdrag. Effekten var merkbar, ikke bare ble det gode samtaler om viktige temaer i skoletimene. Foreldre rapporterte om at også samtalene rundt middagsbordet fikk nytt innhold.

Sønneland omtaler selv sitt funn som enkelt, «men kanskje så enkelt at dets betydning lett kan overses». Hun har et godt poeng. Dessuten tror jeg hennes hovedfunn har stor overføringsverdi. Problemer i teksten virker produktivt på lesere i alle aldre. Det er tilsynelatende så enkelt og opplagt at tekster som krever noe av oss gjør at vi involverer oss mer, enten vi er ungdom eller voksne. Men vi er alt for dårlige til å løfte fram verdien av litteratur med innebygget motstand. Og det er nettopp den verdien Sønneland får fram i sin forskning.

Det vi ikke skjønner utløser en trang til å forstå. Vi kjenner igjen suget etter å forsere vanskeligheter for å komme videre. Også vi voksne bakser med litteratur som egger nysgjerrigheten uten å anrette ferdigtygde svar og løsninger. Det som først kan virke uklart og vanskelig får oss til å grunne, fundere og lete videre – i egne tanker og i samtaler med andre. Betydningen av å bryne seg på motstand kan ikke overvurderes. Ta egentesten: Hvilke bøker gir tankestoff som varer lenge? Bøker jeg måtte bla meg fram og tilbake i og kanskje også ble irritert av underveis har tydeligere avtrykk hos meg. Det er nok ikke bare jeg som har det sånn.

Et ord: Oppdagelser

*Margrethe Sønneland: «Teksten som problem: En studie av litterære samtaler i ungdomsskolen» (2019, Universitetet i Stavanger): https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/handle/11250/2630411

Intervju med Margrethe Sønneland i Forskning.no der hun forteller om sine forskningsfunn og erfaringer: https://forskning.no/boker-partner-pedagogikk/elever-blir-engasjerte-av-vanskelig-litteratur/1595536

Fra en 7. klasse ved Montessori-skolen: https://ugla.aschehoug.no/barn/morgendagens-lesere

Publisert

Å se seg selv som en leser

To ganger på under tre uker har jeg hørt Tove Stjern Frønes snakke om ungdom og lesing. Det er på tide å dele noen viktige innsikter: Med PISA-brillene på viser tallene at norske 15-åringer har vært stabile lesere med gode resultater de siste tjue årene. Vel og bra, den gjennomsnittelige leseforståelsen holder nivået fra år 2000.

Frønes er forsker ved Institutt ved lærerutdanning og skoleforskning og er blant annet faglig ansvarlig for lesing i den store PISA-undersøkelsen. Første gang jeg hørte Frønes var fra scenen i Litteraturhuset i Oslo under lanseringen av boken Like muligheter til god leseforståelse. 20 år med lesing i PISA? som Frønes har redigert sammen med Fredrik Jensen. Det var i midten av oktober. (Jeg var der fordi jeg deltok i panelet som skulle diskutere tiltak for å engasjere til lesing.) I går hørte jeg Frønes i et Zoom-seminar om digital lesing i skolen.

Dykk i tallene fra siste PISA-undersøkelse (gjennomført i 2018) avdekker funn som trenger oppmerksomhet. Én av fem elever presterer på lavt nivå, og det er store forskjeller mellom gutter og jenter. Noe av det som gjør meg mest bekymret er økningen i andelen elever som oppgir at de ikke leser på fritiden i det hele tatt. De som oppgir at de ikke leser for egen fornøyelse skårer nemlig langt dårligere på leseprøven enn gjennomsnittet. Effekten av regelmessig lesing er slående! For elever som oppgir å lese kun 30 minutter om dagen eller mindre er resultatet betydelig høyere enn for ikke-leserne. De er nesten helt på nivå med gruppen over, de som oppgir å lese mellom en halv time og en time om dagen.

Frønes understreker sammenhengen mellom daglig lesing og leseferdigheter med det underliggende spørsmålet: Hvem er villig til å identifisere seg som leser? De som selv oppgir å lese litt hver dag ser på seg selv som lesere. Det å ha positiv holdning til lesing har betydning for hvor godt du leser. Bare det å bekjenne seg som en leser gjør en forskjell. Her ligger håp, men også en stor oppgave.

Holdninger utvikles i samspill med omgivelsene. Det er en sammenheng mellom hjemmebakgrunn og leseprestasjoner. Lav sosioøkonomisk bakgrunn gjør utslag på lesekompetansen, og utslaget er størst for guttene. Dette er funn som understreker betydningen av tiltak som styrker kultur for lesing og litteraturinteresse uavhengig av hjemmemiljø. Her gjør skolebibliotek og lærere verdifull førstelinjeinnsats, som må beskyttes for å sikre fremtidens lesere.

Det blir enda viktigete å dyrke lesing av lengre tekster i skolen når vi ser hvor mye – eller altså lite – de norske elevene oppgir å ha lest siste år. På spørsmål om hva som er den lengste teksten de har lest i norskfaget dette skoleåret er det bare 25% av de norske elevene som oppgir å ha lest over 100 sider. Tilsvarende tall for Danmark og Finland er 70 og 67%, mens 37% av svenske og islandske elever oppgir å ha lest over 100 sider. Norske ungdomsskoleelever leser rett og slett mye kortere enn i andre nordiske land.

Frønes fremhever hvor viktig det er å opparbeide utholdenhet for å utvikle gode leseferdigheter. De norske funnene tyder på at konsentrasjonen om bøkene må styrkes. Å beherske dybdelesing er viktig for læring i de fleste studier. Å beherske dybdelesing er avgjørende for lesegleden, denne fantastiske, temmelig universelt tilgjengelige tilstanden som åpner for en uendelig verden av kunnskap og opplevelser. I boken oppsummerer og avrunder Frønes og Fredrik Jensen med det viktigste argumentet for lesing: Gode leseferdigheter gir frihet til å bestemme over egen fremtid:

«Å lese er en av portnøklene til å kunne delta i samfunnet; hver eneste ungdom som får lov til å lære å lese bedre,  får større leseglede, mestrer skolen bedre og kan friere bestemme over framtiden sin.»

PISA-undersøkelsen måler kompetansen til 15-åringer i lesing, matematikk og naturfag. I 2018-undersøkelsen deltok 15-åringer fra 79 land, 5800 av dem fra 250 norske skoler.

Et ord: Frihet

Publisert

Hør her’a, Abid!

«Å miste ungdom som lesere er dårlig nytt for landet», sa Silje Tretvoll i Foreningen !les da hun i forrige uke deltok i åpen høring i Stortingets familie- og kulturkomité. Regjeringens forslag til statsbudsjett 2021 sto på dagsorden. Undersøkelser forteller at det går gal vei med lesingen, og det gjelder særlig blant barn og unge. Unge leser mindre, flere leser lite eller ingenting, alt for få leser lengre tekster. Både Sverige og Danmark har nylig løftet fram nasjonale satsinger på lesing. Men hvor blir det av en tilsvarende norsk satsing? Hør her’a, Abid: Landet trenger et leseløft!

Under høringen i familie- og kulturkomiteen var det noen hovedpoeng som gikk igjen: Formidlingstiltak med vekt på leselyst og motivasjon, betydning av skolebibliotek og styrking av forfatterøkonomien. Ingvild Herzog i Norsk Forfattersentrum brukte sine tilmålte minutter til å tale forfatternes sak, som hun sa: «Forfatterøkonomien er fundamentet i bokbransjen». Norsk litteratur er i en gullalder, og forfatterne tjener mindre og mindre på bøkene de utgir. Inntekter fra formidling utgjør en betydelig del av mange forfatteres økonomiske grunnlag. Og når forfatterne reiser land og strand rundt for å snakke bøker, engasjeres leselysten samtidig som det blir økonomisk mulig å videreføre det viktige skrivearbeidet til nye bøker. Vinn-vinn, heter det i andre næringer.

Forutsigbar finansiering er nøkkelordene også for Foreningen !les. Å dyrke fram fremtidens lesere er ikke gjort i en håndvending. Tiltak må få tid til å virke. Skolebibliotekene er en betydelig brikke for å motivere til lesing. Men også skolebibliotekene er avhengig av forutsigbar finansiering, som Tretvoll poengterte.

Mange i litteraturfeltet får mye ut av lite. Litteraturhuset i Oslo – og søsterhusene rundt i landet – driver litteraturformidling, folkeopplysning og debattarenaer som fremmer grunnleggende ferdigheter på alle nivåer for alle aldersgrupper: Å lese, å engasjere seg i samfunnsspørsmål, å manøvrere komplekse problemstillinger og utøve ytringsfrihet. Men også Susanne Kaluza pekte også på den ene funksjonen som er avgjørende for at litteraturhjulet skal spinne videre: Forfatterne!

Vi trenger forfattere som fanger tidsånden og løfter fram det storsamfunnet overser. Vi trenger forfattere for nye generasjoner. Vi trenger forfattere med andre erfaringer. Og forfattere trenger å få betalt for kunne skrive de nye bøkene, de som skal prege både oss og fremtidens lesere.

Det er mange grunner til å interessere seg for bøker og lesing om høsten: Mange nye bøker, mørkt ute og leselys inne – og forslag til nytt statsbudsjett som definerer rammer for fremtiden. Jeg understreker forslag. Mange talspersoner foresto viktig påvirkningsarbeid tirsdag. Vi andre får ta opp pinnen der vi kan.

Et ord: Forutsigbar

Publisert

Fri flyt

Jeg har lagt meg litt i selen for å få med meg opptil flere arrangementer under de pågående forskningsdagene med mottoet «Den fantastiske hjernen». Interessant program, ikke minst for en som er litt ekstra interessert i det som skjer i hjernen når vi leser. Forrige onsdag hadde jeg sett meg ut et arrangement der litteraturviterne Karin Kukkonen og Alexandra Effe og nevroviter Ylva Østby skulle snakke om hva som skjer når forfatter Gunhild Øyehaug leser fra egne noveller. Jeg hadde til og med skaffet meg den helt nødvendige forhåndsbestilte billetten. Det var bare det at jeg syklet til Blå (det sto jo Litteratur på Blå på billetten) og samtalen fant sted på Litteraturhuset, så da syklet jeg heller direkte hjem fra Blå. Det ble strømmekveld isteden, og jeg fikk ta del i fine refleksjoner om innlevelse under litteraturlesing fra sofaen hjemme. Litteratur skaper et slags frirom som gjør det mulig å innta og leve ut situasjon og tanker vi kjenner godt igjen, men også de vi bare kjenner så vidt. Øyehaug leste og jeg noterte meg det lille setningsfragmentet der hun beskriver «sjela som ein hubro sittande skjult i skumringen». 

Dagens programpost var utsolgt for det covid19-begrensede antallet billetter fredag formiddag. Jeg skulle sikkert ha registrert meg allerede torsdag da billettene ble lagt ut. Men igjen: Om det ikke kan måle seg mot å være i salen der det skjer, gjengir skjermen hjemme innholdet så vi får det med oss når det er strømming på gang. 

Dermed befant jeg meg hjemme på kjøkkenet da jeg i kveld hørte hjerneforsker Svend Davanger, Karin Kukkonen og kulturviter Halvor Eifring snakke om hvordan hjernen kobler seg på og kobler seg av under lesing av litteratur og under meditasjon. Kukkonen viste hvordan en litterær tekst åpner for at leseren trer inn og ut av teksten. Tankevandring og lesing veksler, omtrent slik Davanger forklarte hjernens konstante veksling mellom påkobling og avkobling. Kukkonen beskrev hvordan tanker i flyt drar fram egne opplevelser mens vi leser. Teksten utløser fri fabulering gjennom en tankestrøm som kobler hukommelse og imaginasjon. Vi leser, tenker videre, og vi går inn og ut av teksten. Vi forestiller oss ting vi både har opplevd og ikke opplevd mens vi leser.

Jeg hører på forskerne og opplever stor gjenkjennelse. Dette stemmer med egen lesemåte og (ikke overraskende) stemmer det med de beskrivelsene av leseprosessen som jeg har lest meg til tidligere og beskrevet i Lese-boken. Kukkonen avrundet sitt innlegg med å understreke lesingens meditative funksjon. Den ideelle leseopplevelsen blir en meditativ opplevelse, ifølge henne. 

Eifring snakket om ulike former for meditasjon og fremholdt særlig moderne, såkalt ledig meditasjon som en tilsvarende veksling mellom påkobling og avkobling. Konsentrasjon om et meditasjonsobjekt, som en lyd, inspirerer til fri tankeflyt. Hjernen kobler seg av og på, og i avkoblingen der tankene flyter stimuleres hjernens hvilenettverk, det såkalte default mode-nettverk. Og det var jo nettopp det hjerneforsker Davanger innledet med. Han fortalte også at det kun er tjue år siden forskerne ble klar over at hjernen arbeider like intenst i dyp konsentrasjon som under fri tankeflyt. Og da kan jo ikke jeg la være å tenke på kreativitets-boken til Hilde Østby. For det er jo nettopp i avkoblet hvilemodus, når tankene herjer fritt at kreativiteten tar av, ifølge Østby – og Dananger. 

Et ord: Forestilling

Publisert

Morrison matters

Jeg var så heldig å ha billett da Kaja Schjerven Mollerin skulle snakke med Camille Charles og Thomas Hylland Eriksen* om Toni Morrisons nobelroman Elskede på Deichman Bjørvika. Ja da, Nobelprisen tildeles på bakgrunn av forfatterskap og ikke for en enkelt bok. Da Morrison fikk Nobelprisen i 1993, hadde hun utgitt fem romaner, fem knyttenever tekst som brenner i og for leserne. Det begynte med De blåeste øyne, om den svarte jenta som ønsket seg én ting så inderlig mye og mer enn alt annet. Men Elskede fra 1987 er en av de veldig få bøkene som bare alltid har vært en klassiker. Det er den som slår og skinner sterkest også etter at Morrison rundet livsverket for et drøyt år side.

Litteraturviter Kaja Schjerven Mollerin har skrevet og snakket om Morrison før, hun hadde sågar en times samtale med henne siste gang Morrison besøkte Norge. Morrison døde i august 2019. Møtet på Deichman markerer året som er gått og trekker den tjukke linjen mellom #Black Lives Matter og Morrisons forfatterskap. Kaja begynner med å beskrive hvordan Morrison i sine bøker skaper et rom for smerte, og samtalen på scenen sirkler inn det store temaet som bærer alle Morrisons romaner – som nagler Elskede til verdenshistorien: Fortellingene om slaveri, makt og avmakt, om avhengighet av andre mennesker, om arr på svart hud som aldri forsvinner. Hovedpersonen Sethe bærer sine på ryggen, etter å ha blitt pisket av en tiåring mens hun fremdeles var slave, før hun rømte – og for alltid ble fanget av fortiden, av gjenferdet til datteren hun selv drepte for å beskytte.

Samtalen fra scenen bærer fram fortellingen om en fortid som aldri tar slutt. Det er som i Elskede. Frigitte slaver hadde bare slaveeierens navn å bringe videre til kommende generasjoner, som Camille minner om. Thomas henviser til Thomas Piketty og hans påvisning av sammenhengen mellom arv og velstand også i vår tid. Slavene fikk aldri noen økonomisk kompensasjon, det var det plantasjeeierne som fikk. Det ble aldri korrigert for den økonomiske ulikheten etter slaveriet. De strukturelle forskjellene, den historiske linjen av ulikhet – mektig nedfelt i Elskede – ble bare videreført. Romanen er en skremmende påminnelse: Ydmykende forskjellsbehandling pågår fremdeles, 150 år etter at romanens historiske forelegg fant sted.

Og så snakket de om musikk. Om bluesen som er et resultat av den samme historien. Om romanens langsomme rytme, der leseren må legge øret tett inntil teksten for å få med alle lag. Ja, den må faktisk leses omigjen.

-Vel hjem, hold avstand, ønsket Deichman-verten etter fin takk til Kaja & co. For sånn er det blitt: Salen hadde sikkert plass til 150, men vi var bare 50 som hadde fått plass. Arrangementet var utsolgt på forhånd, men ble strømmet og skal finnes i hvert fall en stund til på Deichman.no

Det var mitt første besøk der jeg tok trappen ned og ikke opp i byens beste hus. Etterpå var det mørkt utenfor og da ble stemningen lunere oppover i etasjene, som om mørket ute ga innsiden mer lys og forsterket atmosfæren av stille summing langs hyller, stoler, benker og bord, sitteplasser og arbeidsplasser. Nye Deichman trekker flittige folk, og idet rulletrappen gikk ned igjen så jeg opp i bikubetaket. Bygg med mening.

Da jeg kom hjem, dukket et Morrison-sitat opp i et notat på skjermen. Jeg har det fra Maryanne Wolfs tankevekkende bok om lesing: Reader, Come Home: The Reading Brain in a Digital World (må grave mer for å fremskaffe originalkilden). Akkurat nå er poenget bare at Morrison er så sabla god. Det tar noen ganske få setninger og så har hun plutselig spent språkbuen til det ytterste, mest presise: «Word-work is sublime because it is generative; it makes meaning that secures our difference, our human difference—the way in which we are like no other life. We die. That may be the meaning of life. But we do language. That may be the measure of our lives.»

*Fikk billett på gjesteliste denne gangen, litt bonus med ektemann på scenen.

Et ord: Å navigere

Publisert

Kampen om oppmerksomhet

Oppmerksomheten har det strevsomt om dagen. Det er så mye som påkaller vår oppmerksomhet og vi kan strengt tatt ikke klare mer enn en ting om gangen. Selv når vi tror vi multitasker, driver vi i praksis bare hyppig oppgaveveksling. Ganske ofte er det involvert en skjerm eller to, gjerne en skjerm som 24/7 inviterer til vidunderlig á la carte-sirkus spekket med tilbud. Skjermen er ualminnelig mobil og tilpasningsdyktig, alltid et tastetrykk nær i sengen, i sofaen eller på stien. Med litt lett planlegging og kanskje en ekstra batteripakke: Alltid tilgjengelig.

Mobiltelefoner er blitt minihjerner som håndterer nær sagt alle våre ønsker og spiser tid som grådige gresshoppesvermer. Smarttelefonen fyller behov, underholder og sørger for digital sosial kontakt. Vi trenger knapt å planlegge eller tenke selv, så lenge vi har en skjerm å berøre. Så sant vi er «på» har vi uendelig tilgang til hele verdensveven. Vi kan observere venner, dele status, google opplysninger, oppsøke nyheter, lytte og lese, konsumere og oppleve. Vipps – så var den timen gått, og svusj, der gikk den og den. Men hva fikk vi egentlig med oss? Hvordan står det til med evnen til å konsentrere seg over tid? Oppmerksomheten er utsatt fordi vi lar oss avbryte som aldri før. Kampen om oppmerksomhet drar seg til.

Og der, nettopp der, i den observasjonen finnes en av årsakene til at jeg skjønte at jeg skulle skrive om å lese. Sammenhengende lesing over tid synes å være en taper i den pågående kampen om oppmerksomhet. Konsentrasjonen glipper.

Oppdaterte leseforskere minner oss sågar på at vi leser mer enn noensinne. Vi leser stadig mer av kortere og kortere tekster. Forskerne melder varsko: Vi lar oss distrahere, får stadig kortere konsentrasjonsspenn. Vi blir flinkere til å surfe på nett enn å lese tekster som krever noe av oss.

Jeg har fordypet meg i lesing om lesing for å finne ut hva det er som skjer når vi leser. Hva lesingen er, gjør og kan bety. Mange er opptatt av barn og lesing, særlig gutter og mangel på lesing. Det er viktig arbeid som må videreføres. Men også den voksne lesingen trenger omsorg og omtanke. Vi kan ikke ta for gitt at andre skal lese om vi ikke leser selv.

Å lese meg inn i leseforskningsfeltet, å fordype meg i bokhistorie, å lære om hva som skjer i hjernen når vi leser og konsentrerer oss og – ikke minst – når vi uopphørlig lar oss avbryte, å utforske mulighetene i digital lesing og forskjeller mellom papirbok og skjerm har overbevist meg om at det løfte fram betydningen av å lese er en viktig oppgave i vår tid og en stor oppgave for fremtiden. Store ord passer perfekt til oppgavens betydning. Lesing er en aktivitet som må dyrkes. Selvsagt tar det tid og bøkene yter noen ganger motstand, men det er jo også mye av poenget. Lite av det som blir viktig for oss gjennom livet kommer gratis. Men bøkene kombinerer også motstand med full frihet for konsum av godt innhold. Noen tekster er til å bale med, ja da. Men leseren bevarer friheten til å velge tid, sted og ikke minst tempo selv. Oppsiden er uendelig.

Boken er kinderegget som forener utvikling, underholdning og konsentrasjon. Litteraturen tilbyr oss en unik motorvei til andre menneskers erfaringer.

Et ord: Klok