Denne vinteren snakker jeg med viktige folk om lesing på Deichman Majorstuen. Det skulle ha vært møter med publikum på biblioteket, av grunnen vi kjenner så altfor godt blir møter til podkaster. Fordelen er at de kan lyttes til når og hvor som helst. Linn Ullmann er min gjest i samtalen «Hvordan leser en forfatter?» Forfatter Linn deler lesetips, forteller fra eget leseliv og belyser sammenhenger mellom lesing og skriving. Søk opp «Deichman Majorstuens podkast» og lytt!
Selv har jeg gått løs på fire bøker etter samtalen med Linn Ullmann: Astrid Lindgrens Aller kjæreste søster var for meg en ukjent Lindgren-bok, så den måtte jeg sporenstreks låne på biblioteket. Det var lenge siden jeg hadde lest en bildebok for barn helt alene. Det anbefaler jeg gjerne flere å gjøre. Plutselig tenkte jeg på hvordan jeg ville likt akkurat denne som liten, på hvordan det ville vært å lese den høyt for egne barn (som nå er voksne) samtidig som jeg satt der og leste i sofaen helt for meg selv.
Anne Carson er en forfatter jeg har hørt om mer enn lest av, men et enkelt søk skaffet meg raskt Glass, ironi og Gud fra hentehyllen på biblioteket. Carsons dikt er som fortellinger fra gjenkjennelig liv, i den underlige kombinasjonen av ytterst dramatisk og helt vanlig. Men Carson utdyper og utvider og inviterer til ubesværet dialog med andre verk, som Stormfulle høyder av Emily Brontë. Det er lenge siden jeg har tenkt på Catherine og Heathcliff som aldri fikk hverandre, men der var de gitt, i Carsons tekstvev, gjendiktet av Tone Hødnebø.
Linn nevnte også Geoff Dyer. Essaysamlingen «Det jeg ville si» foreligger på norsk. Også den dukket opp på Deichman.no, og fremdeles ligger den ulest på bordet ved siden av her. Nysgjerrigheten som ble utløst av Linns anbefaling holder stand, forsterket av baksidetekst og innholdsfortegnelse.
Det var tre titler, og det er enda en. I samtalen før opptak, nevnte Linn George Saunders A Swim in the Pond in the Rain. Etter noen tastetrykk var e-boken min. Ti noveller av fire russere (Tsjekhov, Turgenev, Tolstoj, Gogol) inkludert gjennomgang for og med Saunders skriveskolestudenter inkludert nærlesing og gjenlesing tilsier at det er lurt å stykke opp, lese i bolker. Så der er jeg, fremdeles godt under halvveis, fast bestemt på å lese videre, oppmerksom på detaljene Saunders trekker fram og dveler ved.
Jeg har lest bøkene til Linn Ullmann etter hvert som de kom ut, fra debutromanen i 1998 til den hittil siste i 2015. Selvsagt husker jeg ikke alt, ingen husker alt de leser og tiden bidrar godt til glemming. Jeg husker scener, stemninger, personer (men ikke hva de heter). Jeg kan huske hvor jeg var da jeg leste flere av bøkene (ikke alle), jeg husker mine egne opplevelser av å lese meg så tett inn i historier at jeg deltok i forløp der det – der og da – sto mye mer på spill enn i mitt eget liv. Jeg opparbeidet beredskap. Før samtalen med Linn fant jeg de seks romanene fram igjen: Før du sovner, Når jeg er hos deg, Nåde, Et velsignet barn, Det dyrebare, De urolige.
Å gå tilbake til tidligere leste bøker, lese igjen, bla og oppleve blir en blanding av å gjenfinne, få bekreftet og oppdage. Det skjer fortløpende i en kontinuerlig miks. Samtidig som jeg kan gremmes over alt jeg har glemt, trer vage minner tydelig fram. Og så er det jo et faktum at jeg ikke er den samme leseren nå som jeg var da. Å gjenlese gir meg en god følelse av tyngde. Jo da, jeg tror faktisk jeg skjønner litt mer nå. Språket skinner sterkere for meg, kraften nedlagt i arbeidet tåler åpenbart lagring. Opplevelser forsterkes av den konsentrerte gjennomgangen. Jeg finner en fellesnevner i den skjøre, váre – ofte rare – vekslingen mellom dypt alvor og nærmest surrealistiske hverdagsscener. Romanpersonene – fra Karin Blom i «Før du sovner» til datteren i «De urolige» – levendegjør liv og sammenhenger der det er det uventede, ikke planlagte og foruroligende som skaper nerve, fremdrift og fortelling. Det blir sanselig. Sårbarheten blir så tydelig. Min livsverden, min erfaringshorisont for å si det på fint, får nye lag av innsikt. Jeg får små fliker av forståelse for hva livet og litteraturen har lært meg siden jeg først leste de eksakt samme bøkene.
I podkastserien «Hvordan leser en …» snakker jeg med ulike personer om å lese. Jeg er opptatt av å løfte fram at vi leser, hvorfor vi leser og hva vi leser. «Hvordan leser en leder?» er en samtale med Johan H. Andresen. Samtalen med Oslo-ordfører Marianne Borgen blir snart tilgjengelig på en plattform du har tilgang til.
Et ord: Samtalen