Publisert

Mer tant og fjas, takk!

Det er mange måter å klokke inn julen på. Sølvguttene stemmer i den høytidelige åpningen for det store NRK-fellesskapet hver julaften, ganske sikkert også i år. Juletull av Odd W. Surén er i praksis en vel så viktig tradisjon for noen av oss. Hvert år omtrent på denne tiden begynner det å murre: Har jeg fremdeles plass på den eksklusive listen av lesere som mottar besk julelektyre direkte i innboksen, mon tro? Ooo lykke: Ja. Der kom den gitt, kan jeg konstatere også i år.

Surén får meg alltid til å smile, le, om ikke høyt så godt, for meg selv. Og er det én ting jeg som leser gjerne skulle hatt mer av så er det litteratur med humor. Det kan være alt fra dyp indre humring til høyrøstet latter. Bøker som fjetrer med spenning, menneskelige dybde og kraftfull forening av komposisjon, språk og innhold får alltid betydning. Ja, da. Det finnes ikke én standard for bøker som utløser besettende lesing, i hvert fall ikke for meg. Jeg liker alt for mye forskjellig til å kunne skilte med smal smak. Likevel, litteraturen jeg ler av og med stiller i egen klasse. Den er dessverre ikke så stor. Men en av dem som skriver seg inn er Odd W. Surén. Alle bøkene jeg har lest av Surén har sterke innslag av typer det er lett å tenke på som skakke og rare, underfundige og samtidsfjerne, selvtilfredse og sneversynte. Men Suréns håpløse typer inngår jo alltid i et språklig univers, og det er gjerne i kombinasjonen av pussige personer og briljant lek med ord at Surén trekker hardt i mine smilebånd.

Juletull er forfatterens årlige bonusspor, også i år med et skarpt blikk for de komiske detaljene som har det med å vake like under alle overflater. Som forfatteren skriver i følgeteksten, uten et snev av ironi – selvsagt: «Nok en gang har jeg søkt fra Marianergropen til Mount Everest etter de siste korn av sannhet i en forløyet verden, jeg har vridd selve planetens kjerne i mine hender og krystet ut de siste dråper av visdom og klarhet, og foredlet dette råmaterialet til det høyhellige Juletull, som du her får, som din ledestjerne mot frelse og lykke.»

Det er nærmest dårlig gjort å vifte begeistrede ord over et verk som knapt er tilgjengelig. Men se, det lar seg løse. Verken forfatter eller tekst virker synderlig beskjedne på egne vegne hva Juletull angår. Tillatelse til å bringe utdrag er i hvert fall innhentet, så dermed har jeg den høytidelige glede av å presentere Stasjonsmester Per Rongen som slår an tonen med sin alternative utgave av årets helseråd:

Koronajul

En regelsamling ved stasjonsmester Per Rongen

Hendene skal vi vaske.

Munnen skal bindes med maske.

Avstand skal holdes til allmuen,

alle skal hilses med albuen,

og før vi kommer til marsipanen

må det leses fra koronakoranen

om tiltak på buss, i butikk og i villa.

Profeten Espen og Santa Camilla

har ropt det ut fra fjellene

rundt de øde turisthotellene:

Julen er så covid nittende!

Julen er så smertefullt smittende!

Aller mest smitter visstnok de smattende,

de skrekkelig skrikende, skrålende, skrattende.

Så husk å hoste og le i armkroken

og gråt diskré i lommeboken.

Ta vare på deg selv,

og fanden ta Tegnell!

Og Juletull tuller altså ikke med tradisjoner. Året vi snart legger bak oss, skal oppsummeres:

Noen nye livsformer observert i 2020

Ved Ruben H. Solbær

I virusåret 2020 har jeg ikke observert så veldig mange nye arter, og de fleste jeg har kommet over, har jeg funnet ved introspeksjonsmetoden. Det gjør naturligvis ikke funnene mindre reelle!

En av de mest tallrike nye artene er Hjemmekondor, en av de få store åtselfugler som bare lever innendørs. Munnbinne er en bjørn som bare forekommer som hunnkjønn. Artens overlevelse synes usikker. Antibukk har vært observert mange steder, men lite er kjent om dens natur. Det formodes at den ernærer seg av mikroorganismer. Risikogaupe er, som navnet sier, en utsatt art, og mindre av et rovdyr enn øvrige kattedyr, idet den, etter det vi har forstått, selv er et byttedyr for den fæle Pandeminken, en krysning mellom panda og mink, avlet fram posthumt fra det hinsidige av Jan Pande Rolfsen og Minken Fosheim. Bladtegnell er en irriterende parasitt som er særlig plagsom for den nye arten Smittehare, som på sin side kjennetegnes av uberegnelige hopp. Og det var det hele.

Et ord: Humør

Publisert

En virkelighetsparentes

På Svartskog i Follo utenfor Oslo ligger gården som skal ha vært modell for Skog i Kristin Lavransdatter. Tidlig i Kransen fortelles det at far Lavrans vil ha henne med på sin årlige tur til Oslo, «hun skulle dog se den gården hvor hun var født, og som var hans fedrenehjem, om den skulle gå ut av deres eie.»* Lavrans har en plan om å bytte odelsgården Skog som befinner seg langt unna mot en nabogård i bygden.

Kristin reiser med til Hamar der hun for første gang opplever kloster og kjøpstad, videre til Oslo og besøk på Skog. Rapporten er måtelig: «Hun syntes heller ikke det var så vakkert på Skog som på Jørundgård, enda husene var finere – men hun var glad hun ikke skulle bo der. Gården lå på en bakke, og nedenfor var Botnfjorden, grå og sørgelig med svart skog; på den annen bredd og bak husene stod skogen med himmelen like ned på tretoppene. Der var ingen høye og bratte fjellsider, sånn som hjemme, til å løfte opp himmelen høyt over en og til å lune og avgrense synet så verden ble hverken for stor eller for liten.»*

Landskap og bygninger får plass og betydning hos Undset. Det ligger signaler om stemning og sinnelag i naturbeskrivelser. Handling rammes inn av konkrete scenebilder. Omgivelsene får og gir liv. Der Skog er plassert oppe på bakkekammen med svart skog like bak, ligger Jørundgård beskyttet av fjellene som definerer en overskuelig – og avgrenset – horisont for barnet Kristin.

Jeg kjente ikke til forbindelsen mellom Undset, Svartskog og Kristin før jeg nylig gikk over tunet på Søndre Oppegård og det ble pekt mot våningshuset, «modellen til Skog». Turen fortsatte over jordene, bikket åskammen med utsikt over Bunnefjorden og fulgte veien  forbi et stort hvitt sveitserhus, Bålerud. Og der, nettopp i det huset, bodde faktisk Sigrid Undset da hun skrev Jenny. I sin biografi over «dikterdronningen» gjengir Sigrun Slapgard et brev til venninnen Nini Roll Anker: «Det var en ‘svinebok’ hun slet med å skrive, ‘bare den vil arte seg vel så!’» Slapgard tilføyer at Undset skriver «fra sitt skriveeksil i et pensjonat i Svartskog. Der bodde hun i et heller ubekvemt takkammer og fikk polentagrøt med rød saus til middag hver dag.»**

Denne doble koblingen mellom Undset, hennes romaner og landskapet jeg beveger meg i, nøyaktig hundre år etter at første bind av det Nobelvinnende trebindsverket ble utgitt første gang, får betydning. Avdekking av en forbindelse mellom litteraturens åsteder og virkelighetens geografi utgjør en ekte oppdagelse, Terreng, landskap og kulturhistoriens etterlatenskaper utløser nysgjerrighet. Når stedene jeg besøker og har besøkt får litterært liv, er det som om både stedene og litteraturen blir virkeligere og viktigere.

Er man sånn godt over middels interessert i kart og terreng kan jakten på «levende modeller» som forelegg for beskrivelser av natur, bygninger, veier, fabrikker og annen menneskeskapt infrastruktur utgjøre et dypt engasjerende litterært sidespor. Etter å ha opplevd skinnende Svartskog-landskap (en solrik novemberdag) og blitt opplyst om historiske detaljer «ser» jeg Undset vandre over jordene, gjennom skogen til pensjonatet på Bålerud. Det er oppstått en ny forbindelse mellom Undsets roman, karakteren Kristin som hun skriver om og meg som leser fordi jeg har beveget meg i deres landskap, sett hus og høyreiste løvtrær i bølgende landskap ved Bunnefjorden. Tekst og terreng løper sammen. Rollen som deltagende leser får en ny dimensjon.

Stedet får det jeg vil kalle en virkeliggjørende effekt. Geografien blir en markør i sonen mellom fiksjonsverk og erfart virkelighet. Idet jeg blir oppmerksom på at det faktisk finnes en forbindelse mellom det jeg selv kan erfare og det forfatteren har skapt, legges et forsiktig faktalag til fiksjonen. Et faktalag fritt for utleverende fare og risiko for etisk overtramp.

Opplevelsen av gjenkjennelse og forsterkende iscenesettelse dukker stadig opp for meg, kanskje bare i glimt. Da jeg leste om temming av vannfall på Lars Myttings «Butangen», var det bildet av den bratte lia fra fjellet ned mot E6 gjennom Gudbrandsdalen som manifesterte seg på min indre skjerm. Eller ta Jon Fosses Asle som nøler seg fram langs Fisketorg og gater i Bjørgvin, ikke overraskende er det Bergen jeg ser for meg når jeg leser.

Om det er sant? Om jeg gjetter rett? Tja, se det. Kanskje forfatterne leker seg med meg. Selv kjente steder kan få fantasifulle utposinger. Opplevelsen av å kjenne seg igjen i litteraturens landskap er viktigere enn om det faktisk er det jeg gjør. Et streif av seier der og da, som å få rett svar uten å ha meldt seg til noe quiz-lag. I hvert fall for en som mener å ha bonushukommelse og -hjerte for landskapene hun beveger seg i. Hvorvidt det stemmer? Aner ikke. Holder godt med troen på tekst og terreng.

*Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Kransen. Aschehoug forlag, Oslo [1920] 2005, s. 28 og 45

**Sigrun Slapgard: Dikterdronningen.Sigrid Undset. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2007, s. 120.

Et ord: Åskam

Publisert

Om å holde det gående

Dagsrevyen rapporterer om økt boksalg, bra. Ragnfrid Trohaug, forlagssjef for Barn og ungdom i Cappelen Damm forteller om betydningen av god sakprosa som kan gi svar når verden rundt fremkaller uro. «Min instastory»-forfatter Mads Hansen har fått meldinger fra unge som rapporterer at de nå har lest en bok for første gang. Det gjelder å komme i gang. Kanskje er det akkurat Hansens beretning om hvordan han kom seg opp og fram, (endte med å vinne en spellemann) og ble en av landets største influencere som gjør at flere tør å tenke på seg selv som noe i nærheten av å være en leser. Hansen er opptatt av muligheten: Om de begynner med hans bok, blir det kanskje ikke den siste.

I forrige innlegg skrev jeg om funn fra siste PISA-undersøkelse og sammenhengen mellom å bekjenne seg som en leser og leseevne. 15-åringer som selv oppgir å lese en halvtime hver dag eller mindre leser faktisk bedre enn de som ikke leser for egen fornøyelse i det hele tatt.

Lesevanene til 15-åringer er ikke nødvendigvis overførbare på voksne lesere. På den annen side, det er ikke sikkert forskjellen er så stor som vi kan ønske. Hadde vi kunnet gjennomføre en undersøkelse av leseforståelse for 30-, 40-, 50- og 60-åringer er det stor risiko for at vi ville fått funn med samme tendens: Tenker du på deg selv som en leser, forholder du deg til det å lese litteratur som et positivt valg, leser du antagelig mer og bedre og får mer ut av det du leser enn om du ser deg selv om en ikke-leser.

Ta et annet PISA-funn: En overraskende stor andel norske 15-åringer leser ikke lengre tekster, over 100 sider. Jo visst leser de, men altså ikke litteratur som forutsetter tilstedeværelse i en og samme tekst over tid. Bøker trenger en viss dose konsentrasjon og innlevelse. Leseren må rett og slett inngå et samarbeid med teksten for å hente ut mening. Å lese er hakket mer krevende enn ren sløving på sofaen. Og det gjelder uansett, uavhengig av alder.

Jo mer lesing av lengre tekster, desto bedre leseforståelse. Øvelse hjelper, også på evnen til å forstå historier og følge narrative forløp. Fortellinger kan ha komplisert struktur i litteraturen som i livet. Evnen til å lese mellom linjene og akkumulere kunnskap som bygger på tidligere erfaringer trenger trening. Lesere blir bedre med mengdetrening, akkurat som andre utøvere. Utholdenhet kommer ikke av seg selv, men det er ikke mye som skal til før den blir litt bedre.

PISA-forskerne ser tydelig effekt på mindre enn en halvtime per dag. Kanskje er 40- og 50-åringer tregere enn 15-åringer og utslaget dermed ikke like stort like raskt, men hovedfunnet handler om viljen til å se seg selv som en leser. Det handler om å begynne og ikke slutte. Tenke det, gjøre det. Lese – og så fortsette å lese. «Min instastory» kan være begynnelsen på noe stort.

(Dagsrevy-innslaget fikk meg til å sjekke oppdatert statistikk fra Forleggerforeningen. Tallene for oktober viser en oppgang på 7,5% for norsk sakprosa for voksne sammenlignet med i fjor. Norsk sakprosa barn er opp 0,5% og norsk skjønnlitteratur barn er opp 8,2%. De andre bokgruppene i allmennmarkedet viser nedgang. Og, som alltid: Enkelttitler kan gjøre stort utslag på statistikk, mange titler kan selge godt men en gruppe likevel vise nedgang hvis det var en stor bestselger på samme tid i fjor – og omvendt.)

Når vi uansett skal være sammen med få hjemme der vi bor, er det enda større sjanse for at kjøpte bøker også blir lest, tenker jeg. Håper det.

Et ord: Øvelse

Publisert

Hør her’a, Abid!

«Å miste ungdom som lesere er dårlig nytt for landet», sa Silje Tretvoll i Foreningen !les da hun i forrige uke deltok i åpen høring i Stortingets familie- og kulturkomité. Regjeringens forslag til statsbudsjett 2021 sto på dagsorden. Undersøkelser forteller at det går gal vei med lesingen, og det gjelder særlig blant barn og unge. Unge leser mindre, flere leser lite eller ingenting, alt for få leser lengre tekster. Både Sverige og Danmark har nylig løftet fram nasjonale satsinger på lesing. Men hvor blir det av en tilsvarende norsk satsing? Hør her’a, Abid: Landet trenger et leseløft!

Under høringen i familie- og kulturkomiteen var det noen hovedpoeng som gikk igjen: Formidlingstiltak med vekt på leselyst og motivasjon, betydning av skolebibliotek og styrking av forfatterøkonomien. Ingvild Herzog i Norsk Forfattersentrum brukte sine tilmålte minutter til å tale forfatternes sak, som hun sa: «Forfatterøkonomien er fundamentet i bokbransjen». Norsk litteratur er i en gullalder, og forfatterne tjener mindre og mindre på bøkene de utgir. Inntekter fra formidling utgjør en betydelig del av mange forfatteres økonomiske grunnlag. Og når forfatterne reiser land og strand rundt for å snakke bøker, engasjeres leselysten samtidig som det blir økonomisk mulig å videreføre det viktige skrivearbeidet til nye bøker. Vinn-vinn, heter det i andre næringer.

Forutsigbar finansiering er nøkkelordene også for Foreningen !les. Å dyrke fram fremtidens lesere er ikke gjort i en håndvending. Tiltak må få tid til å virke. Skolebibliotekene er en betydelig brikke for å motivere til lesing. Men også skolebibliotekene er avhengig av forutsigbar finansiering, som Tretvoll poengterte.

Mange i litteraturfeltet får mye ut av lite. Litteraturhuset i Oslo – og søsterhusene rundt i landet – driver litteraturformidling, folkeopplysning og debattarenaer som fremmer grunnleggende ferdigheter på alle nivåer for alle aldersgrupper: Å lese, å engasjere seg i samfunnsspørsmål, å manøvrere komplekse problemstillinger og utøve ytringsfrihet. Men også Susanne Kaluza pekte også på den ene funksjonen som er avgjørende for at litteraturhjulet skal spinne videre: Forfatterne!

Vi trenger forfattere som fanger tidsånden og løfter fram det storsamfunnet overser. Vi trenger forfattere for nye generasjoner. Vi trenger forfattere med andre erfaringer. Og forfattere trenger å få betalt for kunne skrive de nye bøkene, de som skal prege både oss og fremtidens lesere.

Det er mange grunner til å interessere seg for bøker og lesing om høsten: Mange nye bøker, mørkt ute og leselys inne – og forslag til nytt statsbudsjett som definerer rammer for fremtiden. Jeg understreker forslag. Mange talspersoner foresto viktig påvirkningsarbeid tirsdag. Vi andre får ta opp pinnen der vi kan.

Et ord: Forutsigbar

Publisert

Samtalene etterpå

Noe av det beste med å besøke bibliotek og snakke om LESE-boka er samtalene som oppstår i etterkant. Spørsmål og tilbakemeldinger etter foredrag blir tankevekkere. Som da jeg hadde snakket om å bygge leseforventninger – om å legge planer, justere planer og glede seg til bøker som skal leses fremover, som vi gjør med andre ting vi ser fram til, en reise, en utflukt, en sammenkomst eller altså litteratur – og fikk spørsmålet:  

– Hvorfor er det sånn at bøkene vi leser på ferie blir de beste leseropplevelsene? Blir lesingen så sterkt farget av fri og feriestemning at vi synes bedre om bøkene? Et godt spørsmål, som jeg ikke har tenkt over tidligere og ikke har jeg noe forskning å lene meg på for å svare. Men svaret må jo være ja. For mange av oss blir stedet vi leste en bok en varig påminnelse om akkurat den boken. Turen til Sognefjorden eller Stockholm, til Alta eller Algarve rammer inn bøker vi tar med oss videre. Og da er det jammen ikke rart om en fin reise forsterker opplevelser underveis  og gjør oss positivt stemt også som lesere. Er vi flere på ferie, som leser de samme bøkene og deler lesererfaringer, farger litteratursamtaler ferien – og antagelig er det også omvendt. Og så er det en ting til med ferier, de åpner gjerne for mer sammenhengende lesetid! Lengre leseøkter og færre avbrytelser skaper flyt. Samhengene i teksten blir tydeligere, vi holder fast i flere detaljer samtidig som vi leser videre og lar boken bredde seg ut i hodet. Interaksjonen mellom tekst og leser pløyer dypere, varer lenger og setter mer varige spor.

Det motsatte er også en del av lesehverdagen for de aller fleste. Vi tar en bok som er blitt liggende noen dager, finner bokmerket, men kommer ikke inn i teksten. Kanskje er det nødvendig å bla noen sider tilbake, finne igjen tråden. Da tar det gjerne litt tid å lese seg inn, å krype tilbake inn i språket, inn i karakterer og handling. Hodet trenger tid på å områ seg.

Dagen etter dukket det opp et nytt spørsmål: Hvor lang er en god leseøkt? Jeg ønsket umiddelbart at jeg hadde et presist svar. Men, nei. Ingen av bøkene og artiklene jeg har lest om lesing har angitt optimal lengde på en leseøkt. Ny runde med høyttenkning: En ledetråd er opplagt konsentrasjon, hvor lenge holder den av gangen? Hva vi leser spiller inn, det er stor forskjell på kompleksitet og språkføring i bøker. Noen ganger er det mye «å pakke ut» før hjernen får hode og hale på det som står i boka. Mange tekster trenger stor oppmerksomhet og mye langsom tid, med noen pauser innimellom. Mitt beste svar blir rundt en time.

Det er en grunn til at skoletimer, forelesninger, møter gjerne deles inn i bolker på mellom tre kvarter og en time. Deretter er det ofte nødvendig med et litt avbrekk, henting av kaffe- eller te, en liten benstrekk, før fortsettelsen. Men her er det ingen fasit. Dessuten er det lite som slår opplevelsen av å forsvinne inn i en bok og ikke komme ut igjen før mange timer senere, kanskje alt for sent til andre gjøremål, som å spise, sove, støvsuge …. Det får så være.

Noe av det vi vet om lesetid er at det betyr noe å lese ofte og at en halvtime hver dag er veldig mye bedre enn ingenting. Forfatterens tekst går i kompaniskap med våre tanker og vi bidrar aktivt for å skape mening av det vi leser. Den siste PISA-undersøkelsen (2018), som måler leseferdigheter for 15-åringer, dokumenterer stor forskjell i prestasjoner mellom de som ikke leser for fornøyelsens skyld i det hele tatt og de som leser inntil 30 minutter om dagen. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke har overføringsverdi for voksne som også skal samle kunnskap, erfaringer og fordype seg for å finne mening.

Etter et foredrag fikk jeg en nydelig fortelling av Jon Fosse-leseren som hadde holdt på å gi opp. Hun fikk ikke noe ut av de første sidene, men var sta og fortsatte. Og det var først etter mange flere sider at Fosses ganske monotone tekst grep tak, men da satt den også skikkelig. Jeg som ennå ikke har lest første del av Septologien, Det andre namnet, kjente draget av dyp smittsom begeistring.

Jeg tror jeg fikk ta del i Fosse-fortellingen fordi jeg like før hadde snakket om at det å lese faktisk er et arbeid, der vi innimellom må strekke oss, presse oss og gå ut av vår vei for å komme videre. Ofte er det de bøkene som yter så mye motstand at vi er på nippet til å gi opp som setter skarpeste spor.  Summen av samtaler og tilbakemeldinger forsterker motivasjonen for å skrive – og snakke – om å lese. En tilhører fortalte at hun endelig skulle hjem for å lese med god samvittighet. Hun var så vant til å bli spurt om hun ikke snart skulle gjøre noe ordentlig istedenfor å sitte med nesa i en bok. Nå fikk jeg takk. Heretter skulle hun bare lese. Det er faktisk å gjøre noe. Å lese en bok er nok, seg selv nok. 

Et ord: Forventninger

Publisert

Lesenotater

Jeg har nettopp lest ut Åsa Linderborgs bok Året med tretten måneder. En dagbok. #Metoo-debatten i Sverige, den massive mediedekningen som gikk uvanlig langt i å navngi og henge ut enkeltpersoner er et hovedtema. Og det er Åsa Linderborgs fremtredende rolle i dette journalistiske råkjøret som begrunner bearbeidelse fra dagbok til bok. Den svenske #metoo-dekningen fikk omfattende konsekvenser for mange, med selvmordet til sjefen ved Stockholms stadsteater som den mest alvorlige enkelthendelsen. Linderborg var kultursjef i Aftonbladet og bar en sterk stemme i den svenske debatten gjennom sine kommentarer og redaksjonelle vurderinger. Det var hennes avis, under hennes ledelse, som startet granskingen som førte til teatersjefens avgang.  

Boken løper fra 3. september 2017 til 3. oktober 2018 og Linderborg deler fortløpende beskrivelser av journalistisk drama under utvikling, i offentligheten og slik det utspilte seg fra innsiden av avisen. Det er som om hun går gjennom dagboksnotatene sine for selv å forstå hvordan journalistiske prinsipper kunne settes til side, hvordan dekningen ble ensporet, hva som faktisk skjedde i og utenfor redaksjonen.

Men boken har flere hovedspor. Linderborgs private ramme om de historiske hendelsene i svensk offentlighet tar stor plass. Tankene kretser om bruddet med kjæresten etter at han har innledet et nytt forhold. Hun tenker på seg selv som forlatt, uten partner, med en kropp som også fyller femti. Utsikt til livet uten P forsterker den gamle, uoppgjorte sorgen over å ha blitt forlatt av mor, hos far, som fireåring.

Meg eier ingen, Åsa Linderborgs bok om sin oppvekst i fattigdom, som del av en usynlig svensk underklasse, er en av grunnene til at jeg leste Året med tretten måneder. Jeg har vært fan av Linderborg siden, og jeg tenker fremdeles på den som en av de beste barndomsbøkene jeg har lest. Noe av det som gjør sterkt inntrykk på meg i Tretten måneder er nettopp forholdet den voksne Linderborg har til sin mamma. Hun beundrer henne, priser og pakker henne inn i runder av rosende omtaler, men naget over å ha blitt forlatt hos den alkoholiserte pappaen er en uforløst plage.

Linderborg tenker høyt med seg selv og leseren. Bemerkelsesverdig åpenhet og uvanlig vilje til selvransaking er stikkord jeg sitter igjen med etter å ha lest. Hun erkjenner at hun aldri vil slippe fri fra de redaksjonelle vurderingene (eller mangelen på dem) som medvirket til et selvmord. Og hun holder fast ved sin prinsipielle kritikk av måten #metoo-dekningen fikk utspille seg på i svenske medier. Den private åpenheten om forholdet til P og bruddet, fremkaller en ubehagelig opplevelse av å kikke inn i rom som tilhører andre. Dagbokgenren legger til rette for det, men det er uvanlig å lese beskrivelser så nære i geografi og tid uten dekke av fiksjon.

Min lesing av Tretten måneder strakk ut i tid. En opplagt grunn er at nytt arbeidsliv som forsker er så opplukende at tiden til annen lesing på forunderlig vis skrumper. Men det er ikke bare det. Jeg tror det er dagboksformen i seg selv som tretter, som får meg til å hoppe over noen avsnitt her og der. Den ene dagen blir den andre lik. Dagboken bæres oppe av kronologi, fraværet av dramaturgi gjør at lesingen oppleves tilfeldig. Linderborgs hverdager er spekket med møter og samtaler med folk jeg verken kjenner eller kjenner til. Dagene er tette av hendelser, artikler skrives innimellom, hun er sjelden i ro hjemme. Dagboken mangler det imponerende drivet Linderborg har i eget liv. Jeg kommer fortsatt til å tenke på henne som forfatteren av Meg eier ingen og være nysgjerrig på hva hun gjør videre.

Idet jeg er ferdig med Linderborg dukker Jan Kjærstad opp i feeden på Facebook med et dundrende forsvar for struktur i litterære verk, gjerne konstruksjoner som bryter med vante skjema og skinner synlig for leseren også i ferdig bok. Kjærstad minner om at «alle, absolutt, alle romaner er konstruerte», og at vi litt for lett har det med å avvise litteratur som bryter med kjent struktur. Når konstruksjonen får oss til å stoppe opp, undre og lure på hva som skjer og hva i huleste dette er, har romanen allerede gitt oss et blikk for en annen virkelighet enn den vi forventet. «For å få med flere fliker av livet, må vi tåle flere typer konstruksjoner. Og får vi et glimt av konstruksjonen underveis i fortellingen, må vi ikke rygge unna i sjokk, men ta det med i helthetsopplevelsen av den romanen vi sitter med.» Kjærstad forteller hvordan Oppdageren  er komponert etter Sognefjorden og fortellingen i Homo Falsus ble forløst med tanken på fire speil mot hverandre. Konstruksjonen, synlig eller usynlig, er en del av verket også når den får oss til å stoppe opp og skaper reaksjoner.

Jeg er en innforlivet Kjærstad-leser blant annet fordi han har det med å forvirre meg med fortellerlag jeg bruker tid på å plasser og noen ganger irritere meg over. Og kanskje er det nettopp de skarpe strukturene som skaper opplevelsen av å lese romaner med ambisjoner om å favne livet i det store bildet, med historier som henger sammen på de underligste vis (nesten som i virkeligheten) som fascinerer med Kjærstad. Hans karakterer dveler mindre over inspeksjon av eget indre enn mange andre karakterer i samtidslitteraturen. Til gjengjeld inngår de ofte i labyrintiske lag av fortelling. Det å forstå hvordan forskjellige deler av romanen henger sammen inngår i kjernen av Kjærstad-leserens oppgave. Da kan det butte underveis, inntil strukturen fremstår med mening. Ta Normans område fra 2011: John Richard Norman er den inkarnerte bokelskeren. Notatene over bøkene han har lest tilsvarer hans biografi og inne i romanen skrives det fram utkast til flere romaner. Enda et fortellernivå dukker opp da Normans hjerne må undersøkes etter en ulykke og en viss Dr. Lumholz skriver en artikkel om Norman og hjernen hans. Det er faktisk vanskelig å forstå hvor romanen vil med alle disse fortellingene, jeg husker det som forvirrende. Men så er det nettopp i mylderet og mangfoldet av historier som leseren må jobbe for å holde fra hverandre at betydningen av å lese fortellinger – både for Norman og oss andre – trer fram.

Linderborgs dagbok skal ikke sammenlignes med en roman av Kjærstad. Det blir som å ønske seg en helt annen bok og lese på tvers av premissene boken selv foregir. Forskjellige bøker skal og vil forskjellige ting. Aktuelle dagboksopptegnelser skal noe annet enn en gjennomkomponert roman som dyrker romanlesing på tvers av litteraturhistorien. La meg bare trekke fram det lille poenget som ble så tydelig da jeg leste Kjærstads forsvar for komposisjon og struktur like etter å ha lest ut Linderborgs dagbok: Når Tretten måneder ikke griper skikkelig om leseren til tross for alvoret og selvransakelsen som bærer beretningen, kan det være fordi fortellingen flyter for lett av gårde. Temaene er viktige, men dagbokens form skaper ikke tilstrekkelig rom for overraskelser. Strukturen blir tam, den utløser ikke nysgjerrighet som skjerper leseren.

Les hele Kjærstads struktur-innlegg på Facebook: https://www.facebook.com/profile.php?id=100049340204345.

Et ord: Komposisjon

Publisert

Historien(e) vår(e)

En av bøkene jeg har lest i sommer er Årene av Annie Ernaux, i Henninge Margrethe Solbergs norske oversettelse. I begynnelsen lurte jeg litt på når fortellingen skulle starte, trodde jeg befant meg i en slags prolog der forfatteren satte scene ved å ramme inn tiden der handlingen skulle finne sted. Øyeblikk av opplevelser flyter stille gjennom teksten. Fortelleren henter fram minner som er kapret for ettertiden i lett falmede fotografier: Unge venner på rekke iført klær som var moderne før. Kinobesøk, musikken, foreldrenes hverdagsliv. Jeg leste, kjente varmen av en stemning og undret meg over at det (tilsynelatende) skjedde så lite.

Et sted godt inne i boken, jeg leste på en Kindle så det er litt vanskelig å fastslå sideantall, men la meg anta at jeg hadde lest en fjerdedel, innså jeg at dette er boken. Fortellerjeget som ser seg selv utenfra og skriver «hun» nedfeller i Årene sin historie gjennom anekdotiske minner og observasjoner. Tilbakeblikkene bærer stemmen fra nåtiden, ser historien gjennom sine erfaringer. Jo mer jeg leste, desto sterkere ble kraften av det levde livet. Ernaux pakker fortiden inn i kompakte avsnitt, trer dem på tidens strå som modne markjordbær.

Innimellom stoppet lesingen fordi jeg måtte gjøre noe annet, kanskje også lese noe annet. Årene er en av de bøkene det ikke gjør noe å legge bort fordi det er så lett å komme tilbake. Teksten tar det med ro, den skal ikke noe annet sted. Den blir om jeg løper. Og jeg kommer uansett tilbake. Ernauxs prosa egger leselysten med vedvarende knapphet. Som om parolen påbød færrest mulig ord for å puste liv i hvorfor alt ble som det ble. Det store i det lille.

Årene legger lag til lag i én livshistorie og gjør seg gjenkjennelig og relevant med stadig større tyngde. Mot slutten kommenterer fortelleren også skrivearbeidet:

«Bokens form kan altså bare tre frem hvis hun fordyper seg i bildene som er lagret i erindringen hennes, for derigjennom å kunne gi en utførlig skildring av det som spesifikt kjennetegner epoken eller året bildene med større eller mindre grad av sikkerhet tilhører. […] Hun skal bruke verdens avleiringer i henne og hennes samtidige til å gjenskape en felles tid, den som har glidd igjennom alle årene fra gamle dager og frem til i dag. Ved å finne tilbake til erindringen om den kollektive erindringen i en individuell erindring skal hun gjengi den opplevde dimensjonen ved historien.»

Etter hvert som historien nærmer seg fortellerens nåtid stiger intensiteten, i takt med en stadig sterkere følelse av at det jeg leser angår meg. Jo da, jeg kan gjenkjenne og forstå. Men det er ikke først og fremst fortellingene fra det bestemte livet som berører meg. Det er måten Ernaux gjenskaper historien på. Hun inviterer meg som leser inn i sitt minnearbeid og aktiverer dermed mitt. Ernaux gjør erindringene viktige. Det handler om å «bevare noe fra den tiden der vi aldri mer skal finnes».

Et ord: Å bevare

Publisert

Kampen om oppmerksomhet

Oppmerksomheten har det strevsomt om dagen. Det er så mye som påkaller vår oppmerksomhet og vi kan strengt tatt ikke klare mer enn en ting om gangen. Selv når vi tror vi multitasker, driver vi i praksis bare hyppig oppgaveveksling. Ganske ofte er det involvert en skjerm eller to, gjerne en skjerm som 24/7 inviterer til vidunderlig á la carte-sirkus spekket med tilbud. Skjermen er ualminnelig mobil og tilpasningsdyktig, alltid et tastetrykk nær i sengen, i sofaen eller på stien. Med litt lett planlegging og kanskje en ekstra batteripakke: Alltid tilgjengelig.

Mobiltelefoner er blitt minihjerner som håndterer nær sagt alle våre ønsker og spiser tid som grådige gresshoppesvermer. Smarttelefonen fyller behov, underholder og sørger for digital sosial kontakt. Vi trenger knapt å planlegge eller tenke selv, så lenge vi har en skjerm å berøre. Så sant vi er «på» har vi uendelig tilgang til hele verdensveven. Vi kan observere venner, dele status, google opplysninger, oppsøke nyheter, lytte og lese, konsumere og oppleve. Vipps – så var den timen gått, og svusj, der gikk den og den. Men hva fikk vi egentlig med oss? Hvordan står det til med evnen til å konsentrere seg over tid? Oppmerksomheten er utsatt fordi vi lar oss avbryte som aldri før. Kampen om oppmerksomhet drar seg til.

Og der, nettopp der, i den observasjonen finnes en av årsakene til at jeg skjønte at jeg skulle skrive om å lese. Sammenhengende lesing over tid synes å være en taper i den pågående kampen om oppmerksomhet. Konsentrasjonen glipper.

Oppdaterte leseforskere minner oss sågar på at vi leser mer enn noensinne. Vi leser stadig mer av kortere og kortere tekster. Forskerne melder varsko: Vi lar oss distrahere, får stadig kortere konsentrasjonsspenn. Vi blir flinkere til å surfe på nett enn å lese tekster som krever noe av oss.

Jeg har fordypet meg i lesing om lesing for å finne ut hva det er som skjer når vi leser. Hva lesingen er, gjør og kan bety. Mange er opptatt av barn og lesing, særlig gutter og mangel på lesing. Det er viktig arbeid som må videreføres. Men også den voksne lesingen trenger omsorg og omtanke. Vi kan ikke ta for gitt at andre skal lese om vi ikke leser selv.

Å lese meg inn i leseforskningsfeltet, å fordype meg i bokhistorie, å lære om hva som skjer i hjernen når vi leser og konsentrerer oss og – ikke minst – når vi uopphørlig lar oss avbryte, å utforske mulighetene i digital lesing og forskjeller mellom papirbok og skjerm har overbevist meg om at det løfte fram betydningen av å lese er en viktig oppgave i vår tid og en stor oppgave for fremtiden. Store ord passer perfekt til oppgavens betydning. Lesing er en aktivitet som må dyrkes. Selvsagt tar det tid og bøkene yter noen ganger motstand, men det er jo også mye av poenget. Lite av det som blir viktig for oss gjennom livet kommer gratis. Men bøkene kombinerer også motstand med full frihet for konsum av godt innhold. Noen tekster er til å bale med, ja da. Men leseren bevarer friheten til å velge tid, sted og ikke minst tempo selv. Oppsiden er uendelig.

Boken er kinderegget som forener utvikling, underholdning og konsentrasjon. Litteraturen tilbyr oss en unik motorvei til andre menneskers erfaringer.

Et ord: Klok

Publisert

Gullkantet investering

«I stedet for ting fikk tvillingguttene bøker. Han husker høytida da bøkene med røde og blå marihøner kom fra Bokklubbens barn. Det tror Shakar var en klok investering. –Jeg ble veldig glad i bøker. Jeg tror det definitivt har hatt mye å si. Ikke bare for meg som forfatter, men for skolegangen både for meg og broren min, sier Shakar.» Zeshan Shakar, forfatteren av Tante Ulrikkes vei, trekker fram barndommens bøker og tidlig leseglede i et intervju i Klassekampen få dager etter utgivelsen av sin andre roman, Gul bok.

Jeg leser intervjuet med Shakar ikke lenge etter at jeg er blitt oppmerksom på Utdanningsforbundets høringsuttalelse til ny opplæringslov. I uttalelse fra slutten av juni påpeker Utdanningsforbundet at det nye lovforslaget svekker elevenes tilbud om skolebibliotek. Lovteksten foreslår at erstatte «skolebibliotek» med «bibliotek» og tilbud om bibliotek i skoletiden går fra å være en rett for elevene til en plikt for kommunene. Utdanningsforbundet understreker at folkebibliotekene har ansvar for mye mer enn skole og elevenes læring: «Skolebibliotekets oppdrag er tilpasset læreplanen og elevenes behov, mens biblioteket skal betjene hele befolkningen og har dermed ikke den spisskompetansen som skolebibliotekaren har». Skolebibliotek og lesing hører sammen, Utdanningsforbundet påpeker risikoen ved redusert tilbud: «Dette vil ikke bidra til å styrke elevens leseglede og leseferdigheter, noe vi tror blir svært viktig å satse på framover.»

To litt tilfeldige nedslag fra hver sin side av sommerferien som fremmer betydningen av tidlig omgang med bøker. Innsikten er ikke ny. Det arbeides – delvis iherdig – for å skape sterke bånd mellom barna og bøkene i barnehager, bibliotek og skole, bokhandlere og forlag, litteraturhus og festivaler. Mange barn blir lest for, mange barn får bøker, slik Zeshan Shakar gjorde da han var liten. Barneboken er en hit både i bibliotekene og i strømmetjenestene for lydbøker.

Likevel fremstår oppgaven med å gjøre barn til gode lesere enda viktigere nå enn for et tiår eller to siden. Skjermalderen byr på uendelige aktiviteter – fra utviklende besettelser til rastløs klikking. Skjermene åpner for tilrettelagt opplæring, målrettet ferdighetstrening og konsentrasjonskrevende spill, bøker og filmer. Men det er også en kjensgjerning at evnen til å konsentrere seg sammenhengende over tid er under press når en uendelig verden av nye fristelser aldri er lenger enn et kjapt klikk unna.

De som aldri har opplevd tiden forut for skjermenes hegemoni, de digital innfødte som mange kaller dem, blir ikke automatisk gode langlesere selv om de konsumerer mange tekstsnutter, tomler tekst i forrykende fart og beveger seg kjapt fra det ene vinduet til det neste. Universitetsprofessorer klager over at studenter leser mye mindre enn før. Amerikanske Katherine Hayles har fått oppmerksomhet for sin påpekning av at selv ikke studenter i engelsk litteratur leser hele bøker lenger. Det nytter ikke å kreve mer enn enkeltartikler, utdrag, noveller og annet i kort strekk. Den siste PISA-undersøkelsen som ble publisert høsten 2019, konstaterer at norske 15-åringer leser mindre enn i tidligere undersøkelser, fra tre og seks år tilbake. De scorer lavere på lesing og det er en stigende andel ungdom som aldri leser en bok frivillig.

Aksjon skolebibliotek som er en sammenslutning av Foreningen !les, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Leser søker bok og Norsk Bibliotekforening viser til en svensk undersøkelse som dokumenterer sammenhengen mellom tilgang på gode skolebibliotek og elevenes prestasjoner. Mye tyder på at investering i elevenes leseglede vil gi trygg avkastning fremover. Det er liten tvil om at fremtidens kunnskapsindustri trenger gode lesere.

Et ord: Lovarbeid

Kilder:

Publisert

Like selvfølgelig som å skrolle

“I want books to become part of my audience’s lifestyle, for reading to become a natural phenomenon with them, so that it is no longer a big deal.” Da Oprah Winfrey startet bokklubb I 1996, var målet å gjøre bøker til livsstil (også) for hennes seere. For en herlig programerklæring: Oprah ville gjøre bøkene like selvfølgelige som hennes egne tv-show. Jeg har beretningen fra Naomi S. Barons bok Words Onscreen. The Fate of Reading in a Digital World (2015). Baron beskriver hvordan og hvorfor Oprah startet bokklubb for ikke-typiske lesere, for dem som ikke gikk i bokhandelen eller leste bokanmeldelser i avisene. Oprah lyktes. I hvert fall er det en kjensgjerning at mange av bøkene hun valgte ut for sine seere ble megaselgere.

For de fleste av oss er bøker og lesing, konsentrasjon og fordypning mer utsatt nå enn da Oprah startet bokklubb for et kvart århundre siden. Da ideen om å skrive om å lese dalte ned i hodet på meg, sprang den ut av en litt uklar, men stadig sterkere opplevelse av at bøkene var i ferd med å tape posisjon. Andre medier trengte seg fram i store og små samtaler og i lakuner av egentid og mellomrom. Det var som om referanser til litterære karakterer og episoder dukket sjeldnere opp i private og offentlige rom. Jeg husker eksakt når og hvor jeg var da jeg første gang tenkte at dette faktisk er en bokidé: Jeg kunne skrive bok om det lesingen er, gjør og betyr for oss. Men jeg hadde ikke tenkt å skrive noen ny bok da. Dessuten kunne det hende at det bare var jeg som kjente på en følelse av vemod over at det å lese syntes å være mer på lag med fortiden enn fremtiden. Det fremsto som en skikkelig gæmlisposisjon, sånn passe umoderne og kjedelig når digitale tjenester og teknisk utvikling bykser fram i forrykende tempo og kontinuerlig tilbyr opplevelser som sluker oppmerksomheten – også min.

De fleste ideer skal aldri bli til noe. Mange ideer er gode fordi de driver tankene videre, de skal ikke lede til handling og resultater. Men noen ideer slipper bare ikke taket. Ideen om å skrive om å lese var en sånn. Jo oftere jeg forkastet ideen for meg selv, desto mer presserende fremsto den. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at jeg hadde fått – eller snarere gitt meg selv – en ny oppgave. Hvor viktig og vidtrekkende mitt nye prosjekt faktisk skulle vise seg å være, er jeg først blitt ordentlig klar over underveis.

«No longer a big deal», sa Oprah for å få bøkene ut til seerne. Norge er ikke USA. 2020 er ikke 2006. Men oppfordringen til å la lesing av lengre tekster bli – eller fortsette å være – en selvfølgelig del av dagene våre fremstår mer alvorlig nå. Det var jo derfor ordene til Oprah traff meg og jeg tok vare på dem. Når telefonen alltid er med og tjener alle funksjoner, må vi aktivt beskytte oss mot distraksjoner, spredt oppmerksomhet og konsentrasjonsavbrudd. Det er plutselig riktig og viktig å oppfordre til å lese litt sammenhengende i en bok. Arbeidet med «leseprosjektet» som mappen på maskinen heter, har i hvert fall overbevist meg om at det å undersøke, utforske og løfte fram lesing er en en av vår tids de store samfunnsoppgaver. Ja da, mektige ord, i tråd med oppgavens dimensjoner – og risikoen ved å la være.

Å lese kan være en helt vanlig ting å gjøre, gjerne hver dag, uten at det er noe spes i det hele tatt. Vi kan lese fordi det gir underholdning, læring og litt kjærkommen fri fra oss selv og andre uten å måtte oppgi mål eller mening. Å lese er «no big deal». Å lese kan være like selvfølgelig som å se på TV eller skrolle i sosiale medier. Bøker er tilgjengelige. Bøkene er mobile (enten de er på papir eller skjem). Det finnes alltid en som passer for deg (og for meg) og det finnes ulike bøker for ulike anledninger, fra kjapp og skummende underholdning til seriøs fordypning. Slurvelesing innimellom er lov uansett.

Et ord: Rabagast